– Å fortsette som før, er ikke mulig

Den siste tiden har det vært mange saker knyttet til uro for jobben, mangel på glede og et ønske om å gå tilbake til “sånn ting var før” blant mange kodere.

I mange selskaper har en dyp uro fått feste. Også hos oss.

Drømmen om å kunne kode fritt, fordype seg lenge og i fred, er i ferd med å glippe. All menneskelig oppnåelse og kunnskap er gjort om til tokens.

Det er noe dritt.

Måte av Opus 5.5

Frem til mai/juni i år var det god grunn til å være skeptisk til om lovnadene til AI holder vann.

De første utgavene av språkmodeller minnet meg mest om de første gangene jeg brukte et digitalt leksikon (Microsoft Encarta 1994 Edition). Jeg husker det som en stor opplevelse, for første gang ble leksikonet levende. De første språkmodellene gjorde også kunnskap levende. Som tekst og prompts. Opplevelsen av å snakke til kunnskap var magisk.

(Til generasjon Z: leksikon var et oppslagsverk vi brukte for kunnskap og informasjon. Tenk på det!)

Men jeg lo ikke når jeg så Claude Opus 5.5 “i action” for første gang. Jeg måpte. Måten man kunne beskrive hva man skulle oppnå, hvilke begrensninger man skulle bruke, hvilke teknologivalg og plattformtjenester skulle brukes, flere avhør fra agenten… som til slutt resulterte i “ferdige og gode løsninger”, sjokkerte meg.

Ferdig er kanskje ikke helt riktig, men ganske nært. Kompleksiteten som før virket uoverkommelig (kostet mye penger og tok lang tid), var borte.

Måping tror jeg er ganske utbredt blant mange utviklere i dag.

2 av 5 føler økt arbeids­press med KI: «Naturlig»

Alis Wiken Wilson elsker hvordan KI gjør henne mer effektiv, men ikke hvordan teknologien gi mindre rom for sosialisering.

Spis, eller bli spist

Mange innenfor utviklerfaget har hatt lang skolegang.

Man har arbeidet hardt og målrettet. Gjort alt man kan for å komme inn på de beste universitetene. Droppet festing og morro. Arbeidet for å få gode karakterer. Målet var en bra jobb i et godt betalt yrke.

“Det vi driver med er så komplisert og vanskelig”. Mye av utviklernes faglige status og høye lønninger har vært beskyttet av en slags “mystikk” – ideen om at faget er så komplekst og kognitivt utilgjengelig at bare noen få utvalgte kan drive med det.

Men det stemmer ikke lenger.

Frem til nå, har det å utvikle løsninger vært uhyre kostbart. For selskaper som kjøper software, eller bedrifter som har store teknologiavdelinger, er software (og utviklere) en stor kostnadspost. Irriterende stor.

Nå ser mange selskaper muligheter for å gjøre noe med denne store kostnadsposten. For hvis ikke selskapet gjør det, så gjør en av konkurrentene det. Spis eller bli spist. Kirkegården for døde bedrifter har plass til mange flere. Det er vanskelig å forholde seg til, men en virkning av konkurranse. Kall det en av kapitalismens…. mange baksider.

Arbeidspress og KI-tvang: Annenhver utvikler trives ikke bedre med KI

Mange utviklere opplever ikke økt trivsel, men økt arbeidspress og KI-tvang, viser kode24s tall. Forskere er ikke overrasket.

Ikke mulig å fortsette som før

For selskaper som Norkart, som investerer i å kode løsninger, har tiden fra at man starter investeringene til løsningene er ferdig, gjerne handlet om år, fremfor måneder.

Investeringer i mange hundre millioners-klassen. Investeringer i folk. Selv med de flinkeste folka og mange hundre millioner i investeringer, skjer det titt og ofte at utviklingsprosjektene gikk i “dass” Løsningene virket ikke som vi ønsket.

Det kan vi snu nå, vi kan levere fortere og med mindre risiko. Drømmen lever.

Å kode med for eksempel Claude, og bruke de beste verktøyene som er tilgjengelig, endrer jobben til en utvikler fundamentalt. Borte er muligheten til endeløs fordypelse i tekniske utfordringer eller “den optimale koden”. Viktigere blir produktet og de behovene vi skal løse for brukerne våre.

Mulighetene for hva vi kan lage er endeløse. Vi kan løse problemer vi før ikke trodde var mulig. Vi kan lage løsninger som virkelig betyr noe. Men for å få til det må vi endre og tilpasse oss.

Å fortsette som før, er ikke mulig.

– Det er ikke gøy å jobbe på fabrikk

Utvikler Christin Gorman advarer mot en arbeidskultur der folk presses til stadig høyere tempo: – Jeg håper vi snart ser bedrifter som aktivt tar et negativt standpunkt mot KI.

Sjefens paradoks

Selv om mye av menneskelig kunnskap er “gjort om til tokens” og det er noe dritt, er det ikke slutt på jobben for utviklere.

Vi trenger utviklere som forstår hvordan produktene våre virker teknisk. Som fikser når det går galt. Som bestemmer arkitektur og virkemåter. Som også forstår hva produktet skal brukes til. Til det beste for kunder og brukere. Det er den nye drømmen.

Sjefens paradoks ligger i å navigere på en klok måte mellom faren for å spise eller bli spist.

Ingen gråter for at utviklere mister jobben, vi er en privilegert gruppe. Tilpasser vi oss ikke nye måter å lage kode på, blir vi spist.

I dette ligger det en anerkjennelse som stille demrer hos alle: Jobben til utviklere blir annerledes. 

Alle kan kode produkter, men ikke alle kan lage gode produkter som virker bra. Sistnevnte kan kun de beste.

(Innlegget er skrevet helt fritt for KI. Det går fortsatt an, men det tar lang tid og koster mer.)

KI tok koden fra koderne. Nå savner de den

Norske utviklere forteller at agentene tar fra dem arbeidsgleden. – Det skyller en bølge av misnøye over bransjen, skriver Ole Petter i ukas nyhetsbrev.