Oppgitt over mangfolds-debatt hos utviklere: «Fordummende»

Så er vi her igjen, i en måned der alle skal ha en mening om mangfold. Og som vanlig befinner debattene seg veldig langt fra der faget jobber. 

Fra det jeg kan lese i kode24 er det ikke minst også blant utviklere noen meninger og tanker som svever litt i det mer emosjonelle enn faglige rom. 

Bare 15 prosent er kvinner, men: «Gi f*en i å fokusere så mye på det!»

Mens kvinner føler seg ensomme i norske utvikleravdelinger, mener andre menn at de skal slutte å bry seg, skriver Ole Petter i ukas nyhetsbrev.

Dette er virkelig ikke noe nytt, men det er litt rart at vi år etter år etter år klarer å mislykkes med å i det hele tatt vite hvor verden befinner seg - spesielt når man har tankegods og forskning som teller såpass mange artikler i vitenskapelige journaler.

Debatt uten fag

For man kunne jo hatt debattene som fagmiljøene er interessert i. 

Man kunne sett på flere tiår med empirisk forskning på terrorhåndteringsteori eller sosial identitetsteori, og hvordan dette påvirker våre tanker om inn- og utgrupper. Kanskje man kunne snakke om hvordan det å tilhøre minoritetsgrupper regulerer tilgang til sosioøkonomiske og sosiokulturelle klasser. Man kunne snakket om forskningen på kulturelle faktorer og hvordan de påvirker bredden av meningskorridoren og grad av aksept for menneskelige forskjeller. Det er en hel verden av relevante temaer som strekker seg gjennom en rekke fag som psykologi, filosofi, sosiologi, sosialantropologi, jus og flere andre viktige vitenskapelige felt, som forteller oss om utfordringer vi møter på innen mangfold på en måte som gjør det hele verdt å snakke om.

Og for å ta min store kjepphest: Man holder da i det minste et nivå som faktisk gir intellektuell mening.

Men det store problemet med mangfoldsfaget forblir at folk diskuterer det uten interesse for hva som faktisk ligger i det. 

Som en arrogant overlege

Det minner meg om en av mine første jobber som utvikler der jeg tidlig i 20-årene (mens jeg gikk på Gløshaugen) laget et databasesystem for et helseforetak. Det viste seg å fungere såpass godt at vi presenterte det på en konferanse for leger hvor ordstyrer, en i overkant arrogant overlege, avviste hele ideen. Og satte ned foten på at man heller skulle registrere dataene i et Excel-ark som så skulle sendes rundt via e-post til alle relevante avdelinger.

Til dere som driver med datateknikk og informasjonsvitenskap i ymse former trenger jeg antageligvis ikke å forklare absurditeten i denne metoden, eller rettere sagt listen av absurditeter. 

Men det illustrerer hva som skjer når folk med høy faglig innsikt i ett felt tror de er eksperter på et annet: «Jeg kan jo hjertekirurgi, hvor vanskelig er egentlig sånne datagreier, liksom?».

For meg og mine kolleger som sitter med analyser av store datamengder rundt mangfold i norsk arbeidsliv, deltar i politiske prosesser, debatterer i media, utdanner ledere for å fungere godt i dilemmahåndtering, og prøver å bidra til kvantitativ forskning innenfor konteksten, blir det mest bare slitsomt å se kommentarer ene eller andre veien. 

Fordi det ikke engang artikuleres hvilket faglig fundament folk argumenterer fra og dermed er nær sagt umulig å ha en konstruktiv samtale rundt. Folk oppfører seg overfor mangfoldsfaget som han overlegen oppførte seg overfor informasjonsteknologi.

IT-bransjen feirer pride: – Vi vet at ikke alle er enige

Vipps selger gavepapir i regnbuefarger, Sopra Steria har «rave» og Nav flagger. – Og det er et verdivalg vi står trygt i, sier Vipps.

Oss og dem

Helt grunnleggende er det greit å være klar over at når vi i dag snakker om temaet «mangfold», er det egentlig en referanse til forskning på inn- og utgrupper i sine mange former. 

Dette har alltid vært relevant for menneskeheten, men fikk sin store empiriske oppblomstring etter andre verdenskrig. Av helt åpenbare grunner. 

Det skal godt gjøres å ikke ha fått med seg at mennesker fort begynner å være ufine i det vi begynner å tenke «oss» og «dem». Faktisk viser det seg at det å skape helt fiktive inn- og utgrupper basert på meningsløse skillelinjer fort gjør at man ikke bare konkurrerer, men også skaper identiteter som gjerne bidrar til konflikt. 

Forskningen her går helt ned i hvordan hjernen automatisk kategoriserer og reagerer i møte med alt som er annerledes til analyser på store sosiale grupper. Og videre over i hvordan eksistensielle utfordringer, personlighetstyper, sosiale hierarkier, systemtenkning, villighet til å følge autoritære figurer og mye annet bidrar til å eskalere problemene.

På en arbeidsplass oppleves dette i et noe mer avgrenset format enn man ser eksempelvis mellom samfunnsgrupper og nasjoner, men etter nøyaktig samme logikk. Og derfor må man også hele veien analysere seg frem til hvem det er lett og mindre lett å være lokalt der man jobber. 

Som vi sier: «hver organisasjon er sin egen landsby» - med da egne normer, regler, holdninger og kunnskapsbase. Nettopp derfor må arbeidet gjøres nøye både med analyser og med tilhørende intervensjoner for at ting skal fungere godt for virksomheten (for man taper potensielt mye på interne skillelinjer) og for at individene som det er snakk om skal ha det godt og prestere sitt beste.

Fordummende

Å derimot late som at tematikken kan løses ved å «bare være grei» eller «ikke bry seg om hvem folk er» eller hva enn, er fordummende. Om det virkelig var såpass enkelt, hadde vi faktisk ikke hatt krig i verden. 

Å få ulike folk til å fungere sammen, har vist seg å være såpass vanskelig at å lese menneskehetens historie kan virke som en skrekkfilm tidvis. Det kreves mye å skape rom for forskjellighetene, og faget er dertil omfattende.

Det er heller ikke det at man skal mure faget inn i et akademisk elfenbenstårn, slik det ovenstående kan indikere, men det er et slags minstekrav til offentlige meningsytringer at man klarer å redegjøre for egne meninger utover at «jeg liker ikke dette» eller «nå blir jeg jammen meg sur».

Om man faktisk har en utdanning ved et universitet eller en høyskole, bør det på en måte være gitt at man har tilegnet seg nok forståelse av kunnskapservervelse til at slike ytringer fremstår som en sosial faux pas. Det eneste man egentlig oppnår er å vise egen intellektuell tilkortkommenhet samtidig som man gjør andre oppgitt. 

Så i all ærlighet er vi alle tjent med å heve samtalen til et nivå hvor man ikke får inntrykk av at avsender er bedugget eller mindre begavet.

Advarer mot «mangfold som ideologi»

– Mangfold i arbeidslivet bør ikke være et spørsmål om personlige verdier, men systemer, skriver Celise Skaar og Jakob Sverre Løvstad.