– Jeg leverer mer enn noengang. Hvorfor føles det ikke alltid bra?

Jeg er tech lead. Jeg lager minst én PR om dagen. 

Og jeg har ikke skrevet koden i noen av dem.

En KI-agent gjør det. Jeg beskriver problemet, gir kontekst, reviewer resultatet og merger. Det siste jeg faktisk kodet selv var arkitekturdokumentasjon. 

Og jeg shipper mer enn jeg noen gang har gjort.

Så hvorfor føles det ikke alltid bra?

KI-apati

Long Huynh skrev her på kode24 at han leverer mer enn noensinne, men lurer på hva han egentlig har gjort på en dag:

– Det er litt rart å være erfaren utvikler akkurat nå

Utvikler Long Hyunh reflekterer over den nye formen for produktivitet i KI-tiden.

Jeg kjenner det igjen. Og jeg tror vi mangler et ord for det.

Jeg har begynt å kalle det KI-apati.

Det er ikke utbrenthet – du er ikke overarbeidet. Det er ikke imposter syndrome – du vet at du kan faget. Det er noe annet. En underlig tomhet midt i produktiviteten. Følelsen av at jobben blir gjort, men ikke av deg.

Når KI-agenten løser en bug på ti minutter som jeg ville brukt en halv dag på – er det en seier? Teknisk sett, ja. Men jeg sitter igjen med en litt flat følelse. For det var ikke jeg som knakk problemet. Ikke direkte.

Vi trenger å kjenne at vi mestrer noe. Det er ikke svakhet, det er ganske grunnleggende. Og det er vanskelig å kjenne mestring i noe du ikke hadde hendene i.

Løse problemer, ikke kode

Det som hjalp meg var ikke å finne en måte å kode mer på. 

Det var å innse at håndverket hadde flyttet seg.

Jeg jobber som innleid konsulent i et stort konsern, leder utviklingen av en admin-plattform – .NET-backend, React, mikrotjenester og mer domenelogikk enn du vil vite om. 

Tidligere brukte jeg store deler av dagen på implementering. Nå bruker jeg den første timen på å forstå hva som faktisk er viktig. Rotårsaken. Konteksten. Hva arkitekturen tåler og ikke tåler. 

Så skriver jeg én setning:

«Fiks duplisert nøkkelfeil i jobbkjøring.»

Ti sekunder, og agenten tar det derfra. Resten av dagen eier jeg.

Men det er ikke agenten som er poenget. Det er hva jeg gjør med den tiden.

Jeg designer systemet. Ikke bare for å løse problemet vi har nå, men slik at det er fleksibelt nok til kravene vi ikke vet om ennå. Jeg snakker med produkteier om hva som faktisk er teknisk mulig og hva som ikke er det. Jeg bruker mer tid tett på brukerne og forretningsbehovet – ikke bare på å implementere det noen andre allerede har definert. Og når vi feiler i produksjon, debugger jeg selv. Ikke fordi agenten ikke kan hjelpe, men fordi det er der mestringen fortsatt sitter for meg.

Det var ikke åpenbart med én gang. Men den nærheten til det faktiske problemet – ikke koden, men problemet – er det som har gitt meg mestringsfølelsen tilbake. Og det gir bedre løsninger.

– Vibbemanns­-blod kan ein lukte milevis

Tor Gjøsæter fant "vidåpne" hull i en norsk, vibbekoda app med Claude, og viser deg hvordan.

Utviklerens verdi

For tre år siden presenterte jeg meg som utvikler. Nå sier jeg at jeg leder utvikling ved hjelp av KI-agenter. 

Det er en riktigere beskrivelse, men ingen vet helt hva tittelen betyr ennå.

Det som aldri havner i et repo er det som tar mest tid: forretningsprosesser som må forstås og utfordres, stakeholders som trekker i ulike retninger, de vanskelige prioriteringene mellom teknisk riktig og forretningsmessig nødvendig. 

KI er enda langt unna det.

Jeg savner flyten av å skrive kode. Det er ærlig. Men kanskje er det nettopp der ærligheten er: at verdien vår aldri bare lå i tastaturet. 

Vi trengte bare KI for å innse det.

Konsulent hater å oppdatere CV-en: «Går kaldt nedover ryggen»

– Men kanskje problemet egentlig ikke er at personallederen min Even er et ondt menneske, vedgår Elise Kristiansen.