"Men Jørgen, liker du ikke teambygging? Det er jo dritgøy!"
Ikke for meg. Jeg er livredd for å bli dratt med på rafting i Sjoa, ølpimping med riding på mekaniske okser, cowboyfest med karaoke, eller grøss og gru, fjelltur på vinteren med obligatorisk skitur. Teambuilding er introverte og sjenerte utvikleres mareritt.
Og det er på tide at vi snakker om det.
Jeg hater bursdag på jobb
Ledelsen bestemmer
I så og si alle utviklerjobber jeg har hatt dukker det før eller senere opp en samtale om teambygging. Du vet, den aktiviteten man lissom skal gjøre for å bli et sammensveiset team. Det kan skje når man får nye ansatte, når man bytter team, eller når ledelsen helt tilfeldig finner ut at de ansatte fortjener noe "gøy".
Under koronaen slapp vi heldigvis unna med milde varianter av teambyggings-beistet, men nå er folk på vei tilbake, og jeg frykter at noen ledere nå får totalt overtenning på teambygging.
For her er greia, i mine tidligere jobber har det ofte vært ledelsen som har bestemt hvordan teamet skal ha det gøy og bli kjent. Og hva vil de ekstroverte trente slanke glansbildene i ledelsen gjøre? Jo de vil drive med sport selvfølgelig, og aller helst av den ekstreme varianten. Det synes jo alle er gøy?
Feil. Jeg er redd for rafting jeg, og jeg er ikke særlig flink eller glad i å gå på ski heller. Jeg skjønner ikke helt hvorfor den beste måten å bli kjent med folk på arbeidsplassen min på er at jeg skal være drit-redd eller drite meg ut sammen med dem?
«Jeg kunne ikke være han party-pooper-en som ikke ble med.»
Pass deg for "hyttetur"
Og her må jeg komme med en liten advarsel til dere som er nyutdannede og ikke har vært på teambygging før. Vær var for den klassiske "hyttetur". La meg fortelle:
I min første utviklerjobb ble jeg invitert på teambygging på familie-hytta til sjefen, med et team som hovedsakelig bestod av produkteiere og selgere. Det var sjefen som stod for hele planleggingen, og vi fikk bare beskjed om å møte opp, programmet for uka skulle hen fikse. "Ta med skia hvis du vil stå litt på ski, så tar vi litt øl og sosialt", var eneste beskrivelsen vi fikk i forkant.
Jeg vil ta en lur på jobb!
Det var ingen utsikter til å melde avbud. Sjefen inviterte oss til sin egen hytte. Alle kollegaene virka gira. Jeg kunne ikke være han party-pooper-en som ikke ble med.
Lydig pakka jeg skiene fra videregående skole, noe ullundertøy jeg stresshandla kvelden før, og det beste vintertøyet jeg klarte å grave frem.
Første kvelden på hytta var faktisk mega-trivelig, med øl, god mat og skravling. "Hvis dette er teambygging så elsker jeg det!", tenkte jeg.
En skikkelig gøy overraskelse
Så kom morgenen etter. "Nå tenkte jeg vi skulle ta en liten skitur", sa sjefen. Med det mente han visst obligatorisk skitur, for alle.
Så jeg fikk på meg en alt for stor ski-bukse, en gammel vinter-lue, stillongs og jakke, og følte jeg cosplay-et tålelig greit som en middels ski-entusiast.
Helt til jeg så de andre.
Mens jeg hadde styret med mine klær hadde de andre kollektivt forandret seg til Petter Northug, og stod og utførte spensthopp og oppvarmingsøvelser utafor hyttedøra. "Jeg tenker vi beveger oss mot vidda nå", sa sjefen.
Skisporet mot vidda var ikke et skispor i det hele tatt, bare nysnø. Og det gikk rett opp. Umiddelbart ble jeg forbipassert av alle de andre, som dundret i vei i en slags fiskeben-synkrondans opp den vertikale bakken.
- I år gidder jeg ikke å kode i ferien
Jeg pusta og pesa bakerst, og gjorde mitt ytterste for å holde følge. Mens sjefen til stadighet tok pauser for å høre om det "gikk bra med meg bak der". Jeg smilte og latet som jeg aldri hatt hatt det bedre. Det var nok lett å gjennomskue.
Midt på den åpne vidda stoppet alle plutselig opp. "Jeg har ordnet en skikkelig gøy overraskelse til dere", sa sjefen. "Overraskelse? Hva kan man overraske med midt oppå vidda her?", tenkte jeg.
Fem minutter senere satt jeg livredd oppi en rafting-båt på toppen av en bratt bakke, og holdt meg fast for harde livet, mens en friluftsfyr på snøscooter dyttet oss ned en hjemmelaget bob-bane. Jeg var livredd, men jeg turte ikke å vise det. Vi skulle jo liksom ha det gøy!
«Noen av mine favoritt-kollegaer har jeg knapt truffet utenfor jobbtida, likevel har vi bygget fantastiske ting sammen.»
Den eneste måten å bli venner
For her er greia, alle kompisene jeg har utenfor jobb har jeg fått uten å delta på ekstremsport, og uten at jeg eller de har måttet drite seg ut og vise alle svakheter for at vi skal bli godt kjent.
Så hvorfor skal den eneste veien til å bli venner med dem på jobb være å gjøre noe ekstremt sammen?
Og er det virkelig så viktig at jeg ser kollegaene mine kave på ski, for at vi skal kunne fungere godt sammen på jobb?
- Jeg vasser i jobbtilbud
Jeg tror ikke det. Noen av mine favoritt-kollegaer har jeg knapt truffet utenfor jobbtida, likevel har vi bygget fantastiske ting sammen.
Det er i de kule prosjektene på jobb, hvor man får brukt interessene sine, at man finner hverandre. Ikke livredde oppi en rafting-båt på vidda.
Hva skal man finne på?
Og jeg forstår at sjefene vil ha teambygging. Og jeg skjønner hvorfor man føler man må ta i litt med aktivitetene. Men det er det ikke alle som liker det, og det er viktig at man ikke føler seg som en dårlig kollega fordi man ikke tør noe utenfor jobb.
En øl, eller brus og en fin lunsj er ofte mer enn nok for å bonde. Kanskje noen artige team-oppgaver i Jira? Eller noen skikkelig vanskelige oppgaver som gjør at alle må jobbe sammen? En tøff deadline kanskje? Hva med muligheten til å prøve ny teknologi sammen? Et lite hackathon?
Hvorfor skal man reise bort? Kanskje det beste stedet å bli et skikkelig sammensveiset team er nettopp der dere skal være et team til vanlig?
Det er ikke sikkert det skal så mye til.