- Er det slik at kvinner biologisk sett ikke tiltrekkes av IT?

Utvikleren Elise Kristiansen har gravd seg ned i historien, og tviler.

Elise Kristiansen har sett nærmere på påstander om at biologien holder kvinner unna utvikleryrket. 📸: Privat
Elise Kristiansen har sett nærmere på påstander om at biologien holder kvinner unna utvikleryrket. 📸: Privat Vis mer

I 2013 kom det ut en artikkel på nettavisen til Teknisk Ukeblad som stadfestet at det kun jobbet 19% kvinner i IT i 2013.

I tillegg var det kun 8% av disse igjen som faktisk jobbet med utvikling.

Hvorfor er det sånn? Har det alltid vært sånn?

Og er det slik som myten sier; at kvinner biologisk sett ikke tiltrekkes av IT-yrket?

Biologi?

Jeg har prøvd å lese artikler om dette og kom blant annet over et sitat:

«Det er biologiske forskjeller på menn og kvinner, som (blant annet) påvirker hvilke yrkesvalg vi tar. I noe større grad enn menn ønsker kvinner å jobbe med mennesker, og i noe større grad enn kvinner ønsker menn å jobbe med ting.» Henning Meese

Det er selvsagt tatt litt ut av kontekst, men artikkelen avsluttet med konklusjonen om at vi ikke burde gjøre noen endringer for å jevne ut kjønnsforskjellen, fordi kvinner og menn har samme forutsetninger for å velge hva de skal jobbe med. Les den gjerne selv via denne lenken, og del gjerne med meg om du har en annen oppfatning av artikkelen.

Det får meg til å undre over om det faktisk er så enkelt. Er det virkelig slik at vi kvinner via biologien velger oss yrkesretning som handler om å hjelpe mennesker? Eller blir vi dyttet i den retningen av å bli fortalt i vår oppvekst at det er en fin retning å gå?

Det snakkes om at kvinner fra naturen av tar vare på mennesker mens menn risikerer livet på jakt. Men er det på grunn av instinkter, eller rett og slett fordi kvinner måtte? En baby må ha mat og mange ble veldig skadet av fødsler, så fysisk sett var det definitivt mest praktisk at damene var hjemme og dermed også fikk det menneskelige ansvaret. Ikke nødvendigvis fordi instinktene sa det, men fordi kroppen sa det.

Dagens samfunn er i dag mer tilpasset de fysiske forskjellene, og kroppen vår påvirker i mye mindre grad om vi må jobbe med “manneyrker” eller “kvinneyrker”. Og jo mindre kroppene våres påvirker valgmulighetene, jo mer blandet blir vi og.

Er det da så enkelt som at det er biologien vår som avgjør om vi skal jobbe med mennesker eller med ting (som artikkelforfatteren skrev)?

Kjønnsgapet har ikke alltid vært stort

Argumentasjonen til Henning Meese holder ikke hvis vi faktisk tar en titt på historien vår.

Ifølge New York Times sin artikkel om temaet er det nemlig mye som peker på at det nettopp ikke er så enkelt som at biologi har noe å si.

Faktisk trodde mange på 50-tallet at kvinner kunne være bedre enn menn på programmering, fordi det ble sagt at kvinner hadde så godt øye for detaljer, struktur og de var tålmodige. Egenskaper de på den tiden så på som biologiske forskjeller.

Så det biologiske argumentet blir altså nøytralisert, da det går begge veier og det er kun en avsporing fra det virkelige problemet.

På 60-tallet var 25% av alle programmerere kvinner. Med tanke på at det kun var 38% som i det hele tatt var i jobb er det et rimelig greit tall! På den tiden var kvinner blant de tidligste, mest suverene innovatørene innen teknologi.

Skiftet

Det første mennesket vi kan kalle en programmerer var en kvinne, når datamaskiner ble en praktisk realitet på 40-tallet var kvinner pionerer innen softwareutvikling, den første programmerbare datamaskinen var det et fullt, håndplukket kvinneteam som skrev kodene til, den første “compileren” er laget av en kvinne, kvinner strømmet til programmeringsjobbene og på 70-tallet var det like mange kvinner og menn som var interessert i koding som en karriere.

På 50-tallet klarte bedrifter helt fint å ha en stab på 50/50 menn og kvinner, så hva skjedde?

Artikkelen fra New York Times har muligens svaret:

«If we want to pinpoint a moment when women began to be forced out of programming, we can look at one year: 1984.»

Fram til 1984 var tallet på antallet kvinner som uteksaminerte med en grad innen data (i USA) på nesten 40%. Men etter dette begynte det å falle. På 70-tallet hadde nesten ingen av de som begynte på universitet noen sinne brukt en datamaskin. Alle var på samme nivå.

Så begynte det å starte elever som hadde hatt en datamaskin hjemme de kunne bruke. Forskning gjort i ettertid viste at nesten alle de som kom med forkunnskap var menn.

Det var ulike grunner til dette. Det var mer enn dobbelt så stor sjanse for at en gutt fikk en datamaskin i gave av foreldrene sine enn en jente. Da familier kjøpte seg datamaskiner puttet de dem automatisk inn på rommet til sønnene og ikke døtrene. I tillegg ble sønnene oftere tatt med for å jobbe med data med faren sin, i motsetning til døtrene som måtte kjempe for oppmerksomheten:

«“That was a very important part of our findings,” Margolis says. Nearly every female student in computer science at Carnegie Mellon told Margolis that her father had worked with her brother — “and they had to fight their way through to get some attention.”»

Så det store skiftet skjedde ikke av biologiske grunner, men av sosiale. Sakte begynte forventinger til kvinner og menn å forandre seg, og foreldrenes innflytelse fikk mer å si for å få en god start inn i IT-bransjen.

Det falt lenge

Andelen kvinner som søkte seg til høyere IT-studier fortsatte å stupe, og i USA var den nede i 17,6% i 2010. Det har vært en ond sirkel der gutter har blitt oppfordret til å eksperimentere med teknologi og jenter har blitt dyttet i en annen retning.

Jeg referer fortsatt til den gravende undersøkelsen som ble gjort og som det står om i artikkelen fra New York Times.

Ifølge denne rapporten om likestilling ved MIT var det heller ikke enkelt å være kvinnelig student på 80-tallet ved IT-linjene.

Det ble sagt at kvinner bare gikk på universitetet for å finne seg en mann. Når kvinner rakk opp hånda ble de ignorert av professorer, og ble fortalt at de ikke var aggressive nok. Når de var aggressive ble de spurt om de hadde mensen.

Listen med grunner til at det sosiale har spilt inn for å øke kjønnsgapet i IT-bransjen er lang, og det er mye mer enn det lille jeg har skrevet her nå. Men vi er på bedringens vei.

På vei opp!

Den onde sirkelen av mindre og mindre forståelse for kvinner i IT er i ferd med å sprekke opp. Kanskje er det på grunn av holdningskampanjer? Kanskje fordi vi har større frihet og støtte fra staten? Kanskje vi får mer informasjon?

Uansett hva det er har andelen kvalifiserte, kvinnelige søkere på IKT-studier gått mye opp bare de siste årene.

Ifølge denne artikkelen fra kode24, der de analyserer data fra Samordna Opptak, har andelen økt fra 27% i 2016 til 33% i 2019! 29% av alle som fikk tilbud om studieplass var kvinner.

Det er fortsatt langt fra hva det var en gang, men det gir håp. Og kanskje forteller det Henning Meese at kvinner også interesserer seg for “ting”, bare det blir åpnet for det.

Det trengs ikke nødvendigvis så store tiltak som å velge mindre kvalifiserte jenter foran bedre kvalifiserte gutter. Men vi kan fortsette å snakke om IT-yrket. Vi kan fortsette å anbefale både gutter og jenter å se i retning av programmering.

Det finnes mange tiltak som ikke trenger å slå skeivt ut mot gutter igjen, men det skal jeg dedikere et helt innlegg til en annen gang.

Kilder