– Jeg er lei av KI
– Det er sjukt hvor bra det har blitt. Men det er også sjukt hvor mye glede det tar bort, skriver Filip Johansen i VG Lab.
Jeg er lei av AI.
Ikke sånn ordentlig. Jeg bruker Claude, Chat, Grok og Gemini daglig, og det er sjukt hvor bra det har blitt.
Men det er også sjukt hvor mye glede det tar bort.
Gleden av å huske syntax i språkene jeg skriver. Gleden av å tenke på en løsning og få skrevet den ned før editoren foreslår en helt grei løsning jeg kan akseptere ved å trykke TAB.
Jeg kunne kanskje byttet fra Windsurf til NeoVim og fått AI ut av editoren. Men det er jo litt digg at den fikser ting, også.
GPS-generasjonen
I 2020 kom det en studie fra McGill University som fulgte bilister over tre år. Funnene var ganske ville:
Jo mer folk brukte GPS, jo dårligere ble de til å finne veien selv. De la mindre merke til omgivelsene, bygget svakere mentale kart, og sleit mer når de måtte klare seg uten hjelp.
Og det var ikke sånn at folk med dårlig retningssans bare brukte GPS mer. Det gikk den andre veien. GPS-bruken førte til at retningssansen ble svakere over tid.
Parallellen til AI-assistert koding er ganske åpenbar.
Raskere, men ikke bedre?
Tidligere i år kom det en studie fra METR som er ganske interessant.
De ga erfarne utviklere, folk med tusenvis av commits i store open source-prosjekter, oppgaver å løse. Noen med AI og noen uten.
Resultatet? Med AI brukte utviklerne 19 prosent lenger tid.
Men her blir det rart: Før de starta, trodde de AI ville gjøre dem 24 prosent raskere. Og selv etter at de faktisk hadde brukt lengre tid, sa de at AI hadde gjort dem 20 prosent raskere.
Det er et gap på nesten 40 prosentpoeng mellom hva de trodde og hva som faktisk skjedde. Vi tror vi blir bedre, men vi blir dårligere.
Når hjernen ikke funker, frister det å la Claude fikse det.
Illusjonen av kompetanse
Forskning på programmeringsstudenter viser noe lignende.
Nybegynnere tror de har løst en oppgave fordi AI-koden kompilerer, uten å skjønne hva som faktisk skjer. De lærer å prompte, ikke å programmere.
Man kan jo si at dette gjelder nybegynnere og ikke folk som har koda i mange år. Men METR-studien viser at selv eksperter er dårlige til å vurdere sin egen produktivitet med AI.
Og nevrovitenskapen er ganske tydelig. "Use it or lose it" er ikke bare noe folk sier, det er sånn hjernen faktisk funker. Ferdigheter vi ikke bruker, svekkes over tid.
Fra luftfarten vet vi at piloter som stoler for mye på autopilot, mister kritiske ferdigheter. Ikke evnen til å holde flyet stødig, men evnen til å vurdere situasjoner og ta raske beslutninger når systemene svikter.
Loopen
Jeg kjenner meg igjen i et mønster: Når hjernen ikke funker, frister det å la Claude fikse det.
Men kanskje ender jeg i en loop: Jeg er demotivert, så jeg bruker AI, så får jeg ingen mestringsfølelse, så blir jeg mer demotivert, så bruker jeg mer AI.
Det enkle svaret er å bruke AI riktig. Som et verktøy for læring, ikke en snarvei forbi den.
Men enkle svar funker sjelden i en travel hverdag med deadlines og kunder som venter.
Jeg vet ikke hva løsningen er
Jeg kommer ikke til å slutte å bruke AI. Det er for mye verdi der.
Og jeg tror ikke nostalgisk på at det var bedre før. Det var det ikke.
Men jeg tror vi bør være ærlige om at noe går tapt. At det finnes en kostnad vi ikke snakker så mye om. At GPS-en ikke gjør oss bedre til å kjøre, den gjør oss dårligere til å finne veien selv.
Kanskje svaret er bevisste pauser. Kanskje det er å velge noen prosjekter der AI får være med, og andre der den ikke får det. Kanskje det bare er å innse at det er litt komplisert.
Så da sitter jeg her, med AI-issues. Bedre enn daddy-issues, men fortsatt kjipt.
