– La min telefon være min telefon!
Nils Herde får ikke brukt Android-appene sine lenger. – Men min enhet tilhører meg. Noen ganger betyr det å bare gjøre som jeg sier: sudo åpne-den-jævla-appen.
Dette innlegget skulle egentlig være et hjertesukk over at mange norske apper man har gjort seg avhengig av i hverdagen, tror de vet bedre enn brukeren, og nekter meg å bruke dem etter å ha låst opp min fem år gamle Samsung-telefon og installert en custom ROM på den (for ordens skyld er den ikke rootet, bare opplåst).
Og det er det på mange måter ennå.
Min høyst uoffisielle liste består i skrivende stund av:
- Vipps som nekter å starte
- Flytoget som nekter å starte
- BankID som fungerer, men krever at man har Chrome installert for å ha fungerende biometri (dobbel Google og browser lock-in der, altså)
- Vinmonopolet som nekter å starte (?!)
- I tillegg er Sparebanken Norge (tidligere Sør) misfornøyd med tastaturet jeg bruker, og nekter meg å logge inn om jeg ikke bytter, men det har den i grunn klagd på lenge – også da jeg brukte SwiftKey...
Jeg har flere tanker om hvor nedlåst jeg tenker en applikasjon som skal selge meg togbillett eller scanne strekkoden på en vinflaske trenger å være – alle som har utviklet på web vet at man uansett må validere alt sensitivt på serversiden.
Jeg kunne også sagt noen ord om hva jeg synes om å gjøre det som i praksis er blitt grunnleggende infrastruktur i Norge fullstendig avhengig av live kall til Google for å i det hele tatt starte.
(Med forbehold så er det sånn jeg har forstått at Play Integrity fungerer. Det vil si at om Google bestemmer seg for å returnere false på dette kallet, vil ingen få starte applikasjonen på telefonen sin. Det er selvfølgelig fullstendig konspiratorisk å henge seg opp i noe sånt i disse dager...)
I korte trekk: Slutt. Det reddes ingen brukere med dette.
Men la oss nå hoppe bukk over det, og fokusere på en litt annen vinkling.
Min telefon/datamaskin/device er min enhet, og skal gjøre det jeg krever av den
Jeg er utvikler, tro meg når jeg sier at jeg har hatt mine tanker om brukeres, eh, kompetanse, til å ta gode valg.
Likevel har jeg vært nevnte bruker nok ganger til å vite at vi utviklerne ikke alltid gjør de beste valgene, vi heller.
Som så ofte ellers ligger nok sannheten et sted i mellom "fullt frislipp og ingen rekkverk på tjenestene" og "all bruk skal passe inn i denne oppmerkede boksen". Brukere vil trenge veiledning og håndholding for å ta de gode valgene, men de beste produktene gir brukere rom for å være kreative.
Likevel er jeg fullstendig overbevist om at vi som brukere, utviklere, ja til og med borgere, må tviholde og insistere på et helt grunnleggende faktum:
Min enhet som jeg har kjøpt tilhører meg, og må handle etter mine interesser. Noen ganger betyr det å bare gjøre som jeg sier. sudo åpne-den-jævla-appen
Den dagen vi aksepterer at brukeren ikke vet best, er dagen vi ikke har noen vei tilbake fra:
- Smarthøytaleren som lurer inn reklame når du prater med den
- Nettlesere som begrenser reklameblokkering
- Hardwareprodusenter som endrer avtalevilkår etter salg og etterlater deg med varierende grad av skjegg i postkassen 1 2 3
- Blokkering av tredjeparts operativsystemer som Linux
Samt mye annet mange ikke egentlig føler et behov for å protestere så mye på ("det gjelder jo ikke meg"), men som er smaksprøver på hva selskaper tillater seg å gjøre når de får fritt leide for å bedrive "enshitification".
Viktigst av alt, er å huske at en bruker må få være herre i eget hus.
Enshitification
Enshitification er for ordens skyld et begrep som forfatteren Cory Doctorow (også kjent herfra) regnes som opphavsmann bak, og jeg anbefaler alle å lese et av hans opprinnelige innlegg som beskriver prosessen.
I hans teorier er det fire krefter som demmer opp for selskapers muligheter til å "dritifisere":
- Konkurranse
- Reguleringer (lovgivning)
- Brukeres "selvhjelp" eller hacking
- Arbeidernes (utviklernes) innsigelser
Som leser på kode24.no kan du sannsynligvis påvirke flere av, om ikke alle, disse:
Man kan vurdere alternativer til de største leverandørene. Man kan helle mot åpent heller enn lukket. Man kan tørre å si nei til sjefen når det legges opp til urimelig innskrenkning av hva brukerne får lov til. Og man kan heie på og drive frem regulering som holder de største selskapene litt i tømmene.
Viktigst av alt, er å huske at en bruker må få være herre i eget hus. Og ingen bør begrense hvordan hen velger å bruke vaskemaskinen, treningssykkelen eller mobilbanken sin.
Som alle gode utblåsinger på Internett bør, velger jeg å runde av med et utdrag fra abstraktet til en RFC, nærmere bestemt RFC8890:
[...] when there is a conflict between the interests of end users of the Internet and other parties, IETF decisions should favor end users.
