Keiserens nye KI-klær
Staten hevder å nærme seg målet på KI-bruk. – Men ser vi nærmere på hvilken teknologi som brukes og hvordan, begynner suksesshistorien å få sprekker, skriver Lisa Reutter Larsen.
Nylig lanserte regjeringen sin «Plan for Norge», som blant annet uttrykker en ambisjon om at «80 prosent av offentlige virksomheter skal bruke kunstig intelligens i 2026».
En tidligere versjon av 80 %-målet ble i april 2024 lansert av Digitaliseringsministeren og kommentert av meg med «Så urrealistisk at jeg nesten må le litt» i et NRK-intervju. (Jeg lo)
Til min egen overraskelse tyder flere undersøkelser på at målet allerede er i ferd med å bli nådd.
Er dette endelig en teknologisk suksesshistorie i offentlig sektor?
Hva brukes KI på?
La oss se nærmere på undersøkelsene fra i år:
Rambøll viser i IT i praksis at 63 % av statlige virksomheter og 51 % av kommunene har tatt i bruk KI, mens Arbeidsgiverbarometeret viser at «75 % av de statlige virksomhetene oppgir at de har tatt i bruk kunstig intelligens som hjelp eller støtte i ulike arbeidsprosesser innenfor HR».
Suksess? Ser vi nærmere på hvilken teknologi som brukes og hvordan, begynner suksesshistorien dessverre allerede å få sprekker.
I intervjuet fra 2024 svarer Digitaliseringsministeren: «Jeg bruker ChatGPT til research eller til å sammenstille fakta» på spørsmålet om hva hun bruker KI til i dag. Og det virker som resten av offentlig sektor har hentet inspirasjon herfra.
Tallene fra Arbeidsgiverbarometeret viser nemlig at langt de fleste som oppgir at de har tatt i bruk KI i egen virksomhet, bruker kun Copilot eller ChatGPT i sin arbeidshverdag. Beslutningsstøttesystemer forblir en sjeldenhet. Selv Rambøll skriver i sin rapport at de er usikre på hva som bør telles som KI-bruk, og påpeker at de færreste har integrert KI i virksomhetens arbeidsprosesser og tjenester.
Microsoft setter forøvrig Norge på 3. plass i Microsofts ferske AI Diffusion Report (eller altså en kåring over hvor store andeler av befolkningen tar i bruk Copilot).
Copilot – velferdsstatens lille hjelper?
«Kunstig intelligens skal bidra til nye og mer effektive måter å løse oppgavene på i alle deler av offentlig sektor.» Så regjeringen skyter med hagle/Copilot?
Ministeren har tilsynelatende oppnådd 80 %-målet sitt ved å kjøpe lisenser til hyllevare språkmodeller for offentlige ansatte, og har dermed ikke bare gjort offentlig sektor i enda større grad avhengig av teknologigigantene, men også brutt sitt løfte om å anvende KI der det gir mening.
For det finnes ingen vitenskapelig belegg for at innføring av Copilot vil gjøre alt av offentlig forvaltning bedre. Som min danske kollega Brit Ross Winthereik oppgitt skriver på LinkedIn:
«Er der belæg for, at indførslen af AI i form af chatbots og tale til tekst kan frigøre timer fra plejepersonale og sagsbehandlere i det forventede omfang? Nej!»
Forhåpningene er store, men forblir delvis bare varm luft.
I en årrekke har forskere problematisert at innføringen av kunstig intelligens i offentlig forvaltning bringer med seg en rekke nye utfordringer, for eksempel utvanning av faglighet, endrede relasjoner mellom borger og stat og en økende avhengighet av amerikanske selskapers IT-løsninger i levering av grunnleggende tjenester.
I tillegg skaper KI-systemer ofte arbeid andre steder i organisasjonen, der data skal klargjøres og renses, AI-genererte tekster skal tilrettelegges eller modeller vedlikeholdes. Å utvikle KI i storskala, som skaper reell verdi for samfunnet, er både dyrt og komplekst -og foreløpig ikke observerbart.
Teknologien har klare begrensninger, men disse er vanskelig å gjennomskue i møte med LinkedIn-suksesshistorier. Vil 80 % KI i offentlig sektor automatisk gjøre det norske samfunnet bedre? Trolig ikke!
Forhåpningene er store, men forblir delvis bare varm luft. Riksrevisjonen hevdet for eksempel at opptil 155.000 årsverk kan frigjøres ved hjelp av kunstig intelligens i sin rapport. Tidligere i år avslørte forskere dog at dette tallet har sitt utspring i noen samtaler mellom et konsulentselskap og ChatGPT. Litt pinlig? KI-politikken virker i liten grad å bygge på empiriske forskningsresultater, selv om det nå investeres millioner i forskning på feltet.
Jeg har lest rapportene fra Rambøll og Arbeidsgiverbarometeret flere ganger. Oppsummert kan jeg trygt si at jeg fortsatt trekker litt på smilebåndet når jeg hører at «snart er vi i mål med 80 % KI i offentlig sektor». Men jeg begynner også å bli litt oppgitt. 80 % bør ikke være et mål i seg selv.
Derfor kommer her mine tre nyttårsønsker for 2026 med forslag jeg mener er en bedre bruk av tid og ressurser enn regjeringens «80 % KI i offentlig sektor»-mål:
#1. Vi må snakke om hva vi egentlig mener med KI i offentlig sektor – og slutte å skyte med KI-hagla
Kunstig intelligens er et samlebegrep og handler ikke bare om språkmodeller.
Å utvikle KI som gagner samfunnet krever at vi undersøker hvordan ulike typer KI kan brukes i ulike deler av forvaltningen. Det er stor forskjell på å bruke språkmodeller til chatbots og å bruke maskinlæring til beslutningsstøtte i saksbehandling.
Hvor vil vi bruke hvilke KI-teknologier? Hvilke teknologier egner seg best til hvilken oppgaver og hvilke oppgaver bør automatiseres med en enkel regelmotor? Hvordan kan vi styrke faglig skjønn og ikke utvanne det gjennom riktig bruk av teknologi?
Organisasjoner som NAV og Skatteetaten har i årevis jobbet med KI og funnet ut at reell verdi (i form av for eksempel bedre tjenester, raskere saksbehandling eller frigjort tid) krever kompleksitetsforståelse, tilstrekkelige ressurser, kompetanse og reell faglig involvering i utviklingsprosessen. Her gjelder det å legge innsatsen der det gir mening heller enn å skyte med KI-haglen og håp på det beste.
#2. Vi må stille kritiske spørsmål og ta teknologigigantenes fortellinger med en klype salt – vi trenger flere som kan le litt av keiserens nye KI-klær
Mange fortellinger om hva KI skal brukes til og hvordan, er drevet av økonomiske interesser og strategisk unnlatelse av begrensningene. Teknologiselskapene er avhengige av at vi tror på, og investerer i deres fremtidsvisjoner.
En nylig publisert artikkel viser hvordan dominerende KI-diskurser bygger på problematiske antakelser og skaper en illusjon av uendelig potensial, uunngåelighet og hastverk. Denne «AI eller dø»-retorikken begrenser rommet for demokratisk deltakelse og kritisk debatt.
Resultatet? Vi kjøper Copilot-lisenser til alle i håp om at noe bra skjer.
Forskere har lenge problematisert teknologiselskapenes definisjonsmakt over hva det vil si å leve meningsfulle digitale liv – og deres evne til å få oss til å tro at deres fremtidsvisjon er den eneste. Vi må stille de vanskelige spørsmålene og utfordre fortellingen om at KI alltid gjør samfunnet bedre og kan løse ethvert problem.
En tommelfingerregel: Hvis all din kunnskap om KI kommer fra ChatGPT, LinkedIn, Gartner-konferanser, PowerPoint-presentasjoner eller Menon Economics-analyser, er det på tide å utvide kunnskapsgrunnlaget. (altså bortsett fra når det kommer fra dette blogginnlegget selvfølgelig).
#3. Vi må snakke om teknologienes geopolitiske betydning – og jobbe med å gjøre oss mindre avhengig av tekoligarker
Til slutt må vi ta den enorme maktkonsentrasjonen i digital infrastruktur på alvor.
Det geopolitiske landskapet er i endring. Trump-administrasjonen samarbeider tett med teknologigiganter som Microsoft, Google, OpenAI og Meta for å konsolidere sin teknologiske makt. I USAs KI-strategi «Winning the race» legges det planer for hvordan KI-infrastruktur og standarder kan eksporteres strategisk til andre land og hvordan «allierte» kan låses inn i et amerikansk AI-økosystem.
USAs økende fokus på sikre sine egne interesser og bruke sin teknologiske og økonomiske makt også mot tidligere allierte, har nylig blitt problematisert i den danske forsvars etterretningstjenestes trusselvurdering.
Dessverre ser det ut til at 80 %-målet først og fremst bidrar til å gjøre offentlig sektor enda mer avhengig av tekoligarkene. Dette skaper nye demokratiske og økonomiske sårbarheter.
Vil vi låses inn i Trump-administrasjonens AI-økosystem i overskuelig fremtid? Og ikke minst: bør denne beslutningen overlates til markedskreftene?
