Frykter KI skal ta gleden med utvikling fra ham
– Hvis vi outsourcer den kjedelige biten for å fokusere utelukkende på effektivitet, tror jeg vi mister noe fundamentalt, skriver Tanet Trimas.
Jeg ble en utvikler fordi jeg liker å løse problemer. Det er noe helt eget ved den logiske tenkningen som kreves for å knekke en vanskelig nøtt.
Følelsen av å endelig forstå et komplekst problem, etter å ha stått fast lenge, er selve drivkraften min.
Nå er hverdagen i ferd med å endre seg.
Med verktøy som Claude og GitHub Copilot har vi fått en enorm kraft i hendene. «With great power comes great responsibility».
Jeg er ikke negativ til KI, men jeg er bekymret. Jeg er redd for at vi, i jakten på effektivitet, mister selve utviklergleden på veien.
Lite lyst til code review
Det er ikke bare jeg som føler på dette. I et kommentarfelt på Kode24 traff et sitat meg veldig godt:
«Det er kreativt, stimulerende og morsomt å skrive kode, det er en gøy aktivitet i seg selv å løse problemer med en verktøykasse (code stack). Kan tenke meg gleden forsvinner hos mange hvis man ender opp med å skrive specs og teste.»
Dette oppsummerer nøyaktig min bekymring. Personlig har jeg lite lyst til å ende opp som en code-reviewer som sitter og ser på at agenter gjør all den faktiske jobben.
Hvis vi outsourcer den kjedelige biten for å fokusere utelukkende på effektivitet, tror jeg vi mister noe fundamentalt.
Lærdom fra språklæring
Ved siden av jobben bruker jeg mye fritid på å lære meg thailandsk. Som halvt thai prøver jeg nå å lære meg språket ordentlig etter å ha latt det ligge i mange år.
Hvis jeg hadde brukt en oversettelses-app til dette, hadde jeg kanskje «løst oppgaven» med å kommunisere raskere, men jeg hadde aldri lært språket godt. Fordi jeg faktisk legger ned innsatsen og bruker tid på det, merker jeg at jeg både lærer og husker det jeg har trent på.
Jeg ser en direkte parallell til koding her.
Ved å stå i de kjedelige og/eller vanskelige oppgavene selv, aktiverer man hjernen på en måte som bygger dyp forståelse.
Hvis jeg hadde brukt KI til å generere alt for meg, hadde jeg kanskje levert raskere, men jeg hadde mistet den faktiske læringen.
Vi trener ikke den logiske muskelen like godt når vi bare ser på at andre (eller noe annet) løser oppgaven. Det er heller ikke gitt at jeg føler mestring i like stor grad.
Og bare så det er sagt: Jeg har ingen konkret forskning å vise til her, så dette er kun mine egne betraktninger.
Verktøy, ikke erstatning
Vi som har kodet manuelt i mange år, har et solid fundament. Men hva med den neste generasjonen?
Hvis man «vibe-koder» fra dag én, bygger man da den samme tekniske intuisjonen?
Jeg frykter at vi mister eierskapet til faget hvis vi fjerner nærkontakten med koden. Hvordan vil kompetansen vår se ut om ti år hvis vi slutter å utfordre vår egen logikk?
Nøkkelen tror jeg ligger i en bevisst balanse.
Selv bruker jeg KI daglig, men jeg er selektiv. Jeg delegerer som regel de repetitive oppgavene som ikke krever hjerneceller, men beholder kontrollen på kjernen.
Et godt eksempel er testing: Jeg skriver gjerne de første testene selv for å sette premissene, før jeg ber KI-en supplere med flere i samme mønster.
Vi må være strategiske. Lar vi teknologien ta over for mye, risikerer vi å bli faglig svekket. Det som starter som en kortsiktig effektivitetsgevinst, kan fort ende som en kompetansefelle.
Kanskje de som tør å holde litt igjen på tempoet for å pleie håndverket, vil være de som sitter igjen med den dypeste forståelsen når støvet har lagt seg. For meg er koding fortsatt et håndverk, og spørsmålet er hvor mye av det vi har råd til å automatisere bort før vi slutter å være utviklere.