– Det har aldri vært lettere å lage dritt
– Du trenger nesten ikke å kunne kode lenger. Du trenger nesten ikke å åpne dokumentasjonen, skriver konsulent Julie Krøgnes.
Det har aldri vært lettere å bygge ting. På en kveld kan du sette opp en agent som gir personlig treningsfeedback, en app for å holde styr på barnas lommepenger, en side for å designe fuglekasser. Du trenger nesten ikke å kunne kode lenger. Du trenger nesten ikke å åpne dokumentasjonen.
Det har heller aldri vært lettere å lage dritt.
Du ser det i hver feed. Vibe-kodede apper som ikke virker. Agenter som dupliserer det neste verktøy gjør gratis. Leveranser som er skrudd sammen i Cursor på halvannen time og som ingen har spurt om noen vil ha. Volumet eksploderer. Kvaliteten gjør det ikke.
Det er ikke AI-en sin skyld. Det er vår.
To leire som ikke snakker sammen
Jeg ser to leire. Gira-leiren. De som prøver alt, lager alt, sender lenker til prototyper i Slack klokka kvart over elleve på kvelden. Skeptisk-leiren. De snakker om compliance, sikkerhet, drift og kvalitetssikring. De mener AI-til-alt ikke skaper kvalitet.
De gira tenker: hva venter dere på? Det er bare å begynne. Læringen ligger i å bruke verktøyene.
De skeptiske tenker: hvorfor forstår dere ikke at dette må holde vann i et reelt prosjekt med reelle konsekvenser? At det er kunder, brukere, mennesker i den andre enden?
Begge har rett. Det er det som er problemet. Ingen klarer å si til den andre: «jeg ser deg, jeg trenger deg, og jeg skjønner verdien av det du gjør.» I stedet jobber de hver for seg, og klarer ikke skape gullet sammen.
Hvorfor det blir dritt
Hvis du har brukt AI til å lage ting en stund, vet du at det å skrive en god prompt er et fag. Å be en AI om å «fikse noe» er ineffektivt. Å be den om å analysere problemet, foreslå en løsning, teste den mot suksesskriterier og ikke avslutte før det virker, er et helt annet dyr.
Prompting er ikke å skrive instruksjoner. Det er å bygge et økosystem av kontekst — skills, kommandoer, subagenter, prosjektspesifikasjoner — som gjør at modellen jobber mot det målet du faktisk har. Alt er bare tekst. Men hvilken tekst, hvor, og når? Det er fagfeltet.
Det samme gjelder vurderingene. AI-assistert utvikling er statistisk høynivå-programmering. Det er supercharget lavkode. Vi har drevet med lavkode i ti år og vet at trikset er å vite når man skal bygge selv, og når man skal stå på skuldrene til kjempene. React, Azure, Supabase, Vercel, Appfarm, Ayfie — det er bare ulike verktøy som lar deg bygge raskere på. AI er bare det neste laget – og integrert i mange av de nevnte. Ingen i bransjen bygger noe meningsfullt fra scratch lenger. Det er ikke effektivt.
Men det betyr at evnen til å vurdere blir viktigere, ikke mindre viktig. Når skal du la AI gjøre det? Når skal du gjøre det selv på syv sekunder? Du må kjenne på kroppen når det er dumt å brenne tokens på å endre opacity fra 70 til 75 prosent. Den følelsen får du bare ved å ta på verktøyene. Mye. Hele tiden.
Det er der side-prosjektene kommer inn. Lommepenge-appen, fuglekasse-konfiguratoren, treningsfeedback-agenten. De ser useriøse ut. De er gull. Du lærer uten risiko. Feilene koster ingenting, men de bygger magefølelsen.
Hvor det gode lages
De som virkelig drar nytte av utviklingen, er de som klarer å hente det beste fra begge leire. Ikke som kompromiss, men som metode.
De gira drar prosjektet i gang og holder bevegelsen oppe. Et objekt i bevegelse fortsetter å bevege seg. De prøver, feiler, kalibrerer, lærer. Uten dem stagnerer ting.
De skeptiske ser kanttilfellene, sjekker om løsningen tåler produksjonsmiljøet, stiller spørsmålet «men hva skjer hvis...?». Uten dem leverer du dritt med selvtillit.
Du trenger begge. Mest av alt trenger du å slutte å være irritert på den andre, og begynne å invitere dem inn. Ta diskusjonene, igjen og igjen. Det er der kvaliteten oppstår.
Mennesker mer enn noen gang
AI vil produsere mer dritt, raskere, hvis vi ikke står ved roret.
Det er du som kjenner problemet ditt. Det er du som vet hvordan brukerne dine snakker. Det er du som har sett hva som ser dust ut og hva som treffer. Den smaken — for design, for brukeropplevelse, for hvilke løsninger som faktisk hjelper — kommer fra mennesker som har lekt, prøvd, diskutert, og blitt sultne på noe bedre. Den kommer ikke fra modellen. Den kommer fra deg.
Vi trenger mennesker som kvalitetssikrer, kalibrerer, strammer inn, og som tør å si «dette er ikke godt nok». Vi trenger flere av dem, ikke færre. Og vi trenger at de gira og de skeptiske slutter å rulle øynene til hverandre, og begynner å bygge sammen.
Det er der det gode lages. Resten er bare mer dritt. <3