Som IT-utvikler kan man lure på om produktet man jobber med gjør folk vondt. Og ba noen menneskene som blir påvirket av en CEOs visjon om å "move fast and break things" om samtykke?
Mangelen på samtykke er alltid til stede i den nye boken til LA Times' teknologijournalist Brian Merchant:
«Blood in the Machine» kom ut i september, og er en studie av de britiske luddittene, som jeg tror alle som jobber med teknologi burde lese.
Hvem var luddittene?
Luddittene bodde i England på 1800-tallet, og i vår kollektive bevissthet fremstår de som litt dumme vevere som fryktet teknologi, og protesterte mot den industrielle revolusjonen og framtida gjennom organisert ødelegging av tekstilmaskiner.
Men var luddittene egentlig sånn? Det er viktig å huske at historien er skrevet av vinnerne - altså de som tjente på de nye fabrikkene. Et dypere dykk i historien avdekker et markant annerledes bilde av luddittene:
De var erfarne håndverkere, tvunget ut av arbeid av tidenes første disruptive teknologier. Nyintroduserte maskiner forbedret produksjonstempoet, men kunne ikke matche kvaliteten til de håndvevde plaggene.
Enda viktigere er det at maskinene ødela dype sosiale bånd i lokalsamfunnet, som pleide å operere på (mer eller mindre) rettferdighet.
Til tross for utfordringene deres var luddittene imidlertid oppfinnsomme og tilpasningsdyktige:
De var dyktige teknologer, og mange jobbet hjemmefra. De modifiserte også sitt eget utstyr. Noen få av dem var selv maskinoppfinnere, og Merchant forteller om en maskin som kunne definere kvaliteten på et plagg ved å telle trådene - en enhet som ville redusere priskrangling fra tøyhandlere. Men tøyhandlere syntes ikke maskinen var en god idé, og den ble aldri tatt i bruk.
«Det er viktig å huske at historien er skrevet av vinnerne - altså de som tjente på de nye fabrikkene.»
Ber norske utviklere ta ansvar for AI
Mot misbruk av teknologi
Disse menneskene, med familier som sultet, måtte se på at de første fabrikkeierne utnyttet barnearbeid, noen ganger under tvang, for å drive sine innovative maskiner.
De var mennesker som opplevde at lønnen deres ble halvert i løpet av et tiår, og at deres levebrød ble avhengig av innfallene til de første tech-millionærene.
Maskinknusing var ikke den første, men det siste steget i kampanjen deres. Først tryglet de, skrev bønner og lovforslag, ba om hjelp og samlet penger. De tømte hver eneste lovlige muligheter uten å komme noen vei, i en tid da det var ulovlig for dem å organisere seg i fagforeninger. Og det er viktig å merke seg at de rettet frustrasjonen kun mot de maskinene som tok jobbene deres. Det gjorde de med svære hammere.
De kjempet ikke mot teknologi, men mot misbruk av teknologi, og for menneskerettigheter.
Nå starter det: Bytter ut ansatte med AI
Lages av folk som oss
Merchant trekker mange sammenligninger med dagens teknologiske landskap, lignende luddittenes tid, der teknologiindustrien omskriver ulike sosiale kontrakter og skaper prekære arbeidsforhold.
Fra drosjesjåfører til et økende antall gigarbeidere på algoritmisk administrerte apper som Foodora eller Uber, hvor det blir stadig vanskeligere å få beskyttet arbeidstakernes rettigheter; fra kenyanske arbeidere som får betalt 2 dollar i timen for å filtrere gjennom mengder av avskyelig, voldelig innhold for å trene ChatGPT, til Amazon-arbeidere som tisser på flasker fordi algoritmen straffer dem for å ta pauser.
Det er også ikke bare arbeiderne som blir ofre for teknologisk fremgang, som i det tragiske tilfellet hvor det nederlandske skattekontoret slapp løs en algoritme for å oppdage skattesvindel, som var rettet mot minoriteter og ødela liv.
All den teknologien ble designet, bygget og implementert av folk som deg og meg. Det er ikke robotene som tar jobbene fra folk. Det er oss.
«All den teknologien ble designet, bygget og implementert av folk som deg og meg.»
Slow down, mend things
Merchant minner oss om at dagens spilleregler som glorifiserer teknologisk fremgang ble satt for bare to hundre år siden.
De er dermed verken universelle eller uforanderlige.
Jeg utfordrer alle til å plukke opp «Blood in the Machine» for å forstå historien til de menneskene som først møtte forstyrrende teknologi. Det er for sent for dem, men ikke for sent for oss.
For noen uker siden hørte jeg på en foredrag hvor speakeren kalte deres vitenskapelige databehandlingsplattform «den neste industrielle revolusjonen». Jeg trakk meg tilbake.
Jeg vil ikke ha den neste industrielle revolusjonen. Jeg vil at vi skal "slow down and mend things", som den første industrielle revolusjonen ødela, slik at vi kan sikre en lysere fremtid.
Som IT-profesjonell føler jeg det er vår plikt.
I mellomtiden skal jeg kjøpe meg riktig hammer.
