Du som følger våre ukentlige nedetid-saker her på kode24, vet at vi er ekstra glade i NRK sitt historiske arkiv.
Tidligere har vi fortalt om hvordan forskere viste tidlige prototyper av stemmestyring på 80-tallet, hvordan NRK sin rekvisittavdeling så for seg datafremtiden sent på 70-tallet og hvordan internett ble vist fram til det norske folk. Men dette foregikk stort sett i NRK sitt studio på Marienlyst.
For å få et innblikk i hva vanlige folk i Norges langstrakte land syslet med på data i gamledager, må vi ty til et annet program: Norge Rundt.
Siden starten i 1976 har de reist land og strand rundt for å snakke med folket, og ta pulsen på det som skjer. Og på 80-tallet skjedde det ganske mye på datafronten!
#1. Digital trekkspiller
I Norge Rundt-sendingen fra 29. juli 1983 får vi en reportasje som starter med et nærbilde av en tilsynelatende helt normal 80-tallskar med trekkspillstropper på skuldrene. I bakgrunnen spiller en trekkspillvals som høres litt metallisk ut.
Det er først når kameraet zoomer ut vi oppdager at mannen spiller på to sammenkoblede datamaskintastatur, og at lyden kommer fra to TV-er på et stativ.
- Roald Kvamstad - hva i all verden er det for slags instrument du trakterer her? spør NRKs journalist.
- Det er jo to små hjemmedatamaskina, som e kobla sammen, da. Sånn at æ kainn bruke det som et trækkspæll, svarer Roald nonchalant.
At to datamaskiner skal brukes som trekkspill er visst ingenting ute av det normale for denne karen.
- Hvordan fant du på å lage trekkspill av to datamaskiner? Lurer NRK.
- Æ jobbe i et datafirma. Og da var det naturlig å snu et sånt tastatur på høykant, fordi jeg også spiller trækkspæll! forteller Roald.
- Da tenkte jeg at det kunne være artig å skrive et program som gjør at man kainn spille på tastene på samme måte som et trækkspæll.
- Så slipper du å dra belgen, flirer NRKs journalist.
Både Roald og NRK humrer over den innertieren. Og trekkspillet låter aldeles ikke verst! Ta en titt på videoen for å høre.
#2. Datastyrte griser
I 1988 dro Norge Rundt på besøk til Tresfjord; ei lita kommune i Møre og Romsda, som i følge Wikipedia både huser en karateklubb og fabrikken bak Tines Ridderost.
Det er også bostedet til grisebonde Edvin Lindseth, som har fått seg et flunkende nytt datasystem. Ved hjelp av halsbånd på grisene som Edvin forklarer at "er som eit identifikasjonskort", kan han legge inn hvor mye mat hver enkelt gris skal ha på datamaskinen sin. Og senere lese hvor mye de har spist.
Ifølge Edvin via en "transchpånder ho har på hasjen". En sender på halsen, der altså.
Systemet fungerer ved at grisene ledes inn i en spesiallaget foringsbinge, hvor det kun er plass til én gris av gangen. Når grisen er inne i bingen gir "transponderen" beskjed til datamaskinen om hvilken gris som befinner seg der, og så styrer datamaskinen hvor stor porsjon som regner ned i trauet via et knippe rør.
Edvin forklarer at han også kan styre via datamaskinen hvor lenge porten til grisebinge skal være stengt. Etter tre minutter åpnes nemlig portene, og da vil en ny gris trenge seg på og kaste ut grisen i bingen.
- Hva er fordelene med et sånt anlegg, spør NRK?
- Dei får mosjon og kan gjeng saman, før så stod jo alle i hver sin binge, svarer Edvin med et glis.
#3. Brannvesen på harddisk
I '86 dro Norge Rundt-journalistene til bygda Byremo i Vest-Agder, som skryter av både post i butikk og blomsterbutikk på Wikipedia. Og selv om Byremo ifølge samme nettsted har en nydelig strand og et rikt kulturliv, er det en lokal datagruppe som står i fokus her.
Reportasjen begynner med ei dame som blar i en telefonkatalog, noe hun fort skal få angre på. Plutselig skyter en mannearm inn fra siden med en CD-ROM i hånden. På stram sørlandsdialekt utbryter han:
- Slutt å bla, se på denne, du! Den kan ta alle Norges telefonkataloger, og i løpet av noen få sekunder kan du finne det du søker etter!
Databedriften i Byremo driver nemlig med scanning av papirinformasjon, som de lagrer på gigantiske blå harddisker. I fremtiden ser de for seg at blant annet brannvesenet skal ha en maskin hvor alle hus i Kristiansand ligger inne på de blå diskene. Tanken er at brannvesenet skal kunne få en utskrift av informasjon om et hvilket som helst hus i byen før de drar på oppdrag, slik som hvor soverommene er. Hvis de orker å vente på at maskinen skriver det ut da, riktignok.
I reportasjen intervjues også forfatter Per Løvhaug, som viser frem en microchip og forklarer at den brukes til å hente ut informasjonen fra diskene, de store blå. Løvhaug stirrer i kamera og uttaler seg iskaldt:
- Dette kan bli en større revolusjon enn oppfinnelsen av trykkekunsten.
#4. Data for blinde
I 1984 stikker Norge Runde-redaksjonen til niendeklasse på Risenga Skole i Asker, hvor de året før startet med EDB-undervisning for elevene. Og det er spesielt én eleven ved skolen som lærerne har arbeidet for at skal få sin helt egen datamaskin.
Blinde Cecilie Lund har nemlig fått tilrettelagt en datamaskin som gjør det enklere for henne å følge undervisningen på skolen. Etter at hun får utdelt oppgaver i blindeskrift på papir fra læreren i klasserommet, setter hun seg ned bak en datamaskin med et noe uvanlig tastatur bakerst i rommet. Hun plasserer en stor diskett i en diskettstasjon.
- Du Cecilie, hva gjør du nå? spør NRKs utsendte.
- Nå jobber jeg med oppgaver som vi fikk utdelt istad, som de andre også gjør, forteller Cecilie stolt.
- Og har du dem lagret på den disketten? lurer NRK.
- Ja. I en annen skoledag eller time så skrev lærerne til hele klassen, på en vanlig maskin, noen oppgaver hun bestemte vi skulle få. Og de oppgavene blir samtidig lagret på disketten, sånn at jeg fikk dem her.
- Men hvordan svarer du på dem, da?
- Enten svarer jeg på dette tastaturet her, med blindeskrift. Eller på en vanlig skrivemaskin som jeg kan kontrollere herfra. Så læreren min kan lese det helt vanlig.
- Hvor mye er det egentlig plass til på en sånn diskett?
- Det er 800 vanlige boksider!
Blindebøker for et helt skoleår tar opp to skap og en ekstrahylle, forklarer Cecilie. Så at oppgavene overføres til disketter er plassbesparende, er det liten tvil om.
Cecilie forteller at i klasserommet har hun en egen noteringsboks, som går på batteri. Det er fint, forteller hun, fordi da slipper man å bråke for mye i klasserommet. Maskinen kan kobles i "dataanlegget" bakerst i klasserommet og overføres til diskett.
- Ja, før en behersker et teknisk hjelpemiddel kan det være en pest og en plage, forteller Norge Rundts ankerdame i studio.
- Men siden kan det gi store fordeler.
At vi hadde en god vei igjen å gå på brukervennlighet var nok alle enig om på 80-tallet.