– Vi utdanner stadig flere inn i arbeids­ledighet

Etter 200 avslag lager Miriam Moe heller sin egen app. – For meg ble det en mer meningsfull søknad enn de 200 jeg sendte.

– 200 avslag setter ikke bare spor på CV-en, men i psyken, skriver Miriam Moe.
Miriam Moe
app-utvikler & miljøpsykologi-spesialist
Publisert

✍ leserinnlegg

Dette er et leserinnlegg fra en ekstern skribent, som betyr at innholdet ikke nødvendigvis speiler kode24s meninger. Vil du også bidra? Send oss en epost på [email protected], eller les mer her!

IT-bransjen roper at de mangler 34.000 utviklere, men køen utenfor døren vokser. 

Mens NHO og Abelia maler et bilde av en akutt kompetansekrise, har jeg sendt 200 søknader og fått 200 nei. 

Etter søknad nummer 137 begynner du å lure på om du burde sende den til deg selv, bare for å sjekke om internett faktisk eksisterte.

Og jeg er ikke alene. I april fortalte kode24 om Nina (40), som hadde sendt 200 søknader uten å få napp. Hun er nyutdannet, og møter det samme stillestående mønsteret. Det viser at dette ikke handler om hvorvidt markedet " skriker etter utviklere", for det skriket er et gammelt rykte. 

I dag utdanner vi stadig flere inn i arbeidsledighet. 

Nå er markedet roligere, og stillingene færre. Men for nyutdannede er resultatet det samme, dørene står like lukket. 

Problemet er multifaktorielt: Utdanningsinstitusjonene slipper ut langt flere kandidater enn det finnes plass til. Når de møter bransjen, stoppes de av snevre rekrutteringsprosesser, stillingsannonser der "junior" i praksis betyr flere års erfaring, og nye faktorer som AI, som tar over mange av oppgavene som tidligere fungerte som inngangsbillett.

Legger vi til roligere konjunkturer og psykologiske mekanismer som tapsaversjon (frykten for å tape tid og ressurser) og status quo-bias (trangen til å velge det kjente fremfor det nye), får vi en perfekt storm. 

Resultatet er forutsigbart: Nyutdannede blir stående utenfor, uansett potensial.

Fra jobbsøker til å bygge noe selv

200 avslag setter ikke bare spor på CV-en, men i psyken. Etter en stund begynner man å lure på om søknadene havner i spamfilteret til hele bransjen eller verre, om ens egen verdi ikke finnes. 

Psykologien kaller det lært hjelpeløshet, når du har prøvd nok ganger uten å lykkes, begynner du å tro at du aldri vil lykkes, selv om sjansen plutselig dukker opp (Maier & Seligman, 2016). 

I en bransje som lever av nysgjerrighet og utholdenhet er det gift, fordi den tar livet av viljen til å fortsette å prøve.

Som nyutdannet apputvikler trodde jeg veien inn i bransjen gikk via et team og en mentor. Når dørene til arbeidsmarkedet ikke åpnet seg, ble alternativet å starte min egen vei, alene.

Hvis jeg først skulle gå på trynet, ville jeg i det minste gjøre det med stil og med en fungerende app i lomma.

Jeg måtte være utvikler, designer, tester og min egen irriterte bruker som la inn klager på feil jeg selv hadde laget. Jeg var en knapp unna å legge "profesjonell feilmeldingssamler" på LinkedIn. Så jeg bestemte meg for noe annet. Hvis jeg først skulle gå på trynet, ville jeg i det minste gjøre det med stil og med en fungerende app i lomma.

Samtidig lærte jeg å tåle den følelsen av hjelpeløshet, puste, og systematisk bygge meg ut av problemene. Den evnen hadde jeg ikke utviklet i samme grad hvis jeg hadde hatt noen å lene meg på. 

Resultatet ble Urverk. En app jeg utviklet fra bunnen. Dette er en helt privat plattform for dem som lever i vanskelige og usunne relasjoner for å hjelpe med dokumentasjon og oversikt. Jeg utviklet ikke appen som et planlagt forretningsprosjekt, men som et svar på stillstanden og et ønske om å levere et verktøy som virkelig bidrar til samfunnsnytte.

Viktigere enn teknologien var opplevelsen av å stå alene, å måtte finne løsningene, ta valgene og tåle stillheten uten bekreftelse på om jeg var på riktig spor. Litt som å ha en GPS som bare sier "Lykke til, sjef".

– Utdanningene produserer generalister, de lærer seg å tenke, programmere og tilpasse seg. Bedriftene derimot ansetter for et spesifikt, akutt problem i en smal teknisk stack.

Når utdanning produserer arbeidsledighet

Historiene er ulike, men felles systemet skyver folk inn i mer utdanning eller helt ut av bransjen før de får sjansen til å bidra. Dette skjer samtidig som antallet IKT-studenter har doblet seg, og NHO melder at bedriftene mangler nesten 34.000 ansatte (NHO, 2024; Abelia, 2025). 

Dette selvmotsigende gapet mellom tilgang og etterspørsel viser at problemet ikke er mangel på folk, men at inngangsbilletten blir stadig dyrere.

Bachelor er ikke nok, du må nesten allerede være i gang med neste grad for å bli vurdert. Det er kanskje ikke tilfeldig. For når du først får innpass på masternivå, blir du i praksis vurdert som mer enn junior. På det punktet begynner man å lure på om junior egentlig er en kode for "senior på lavere lønn". 

For hvis stillinger krever både master, deltidsjobb og flere års erfaring, hva står da igjen av selve juniordelen?

Forklaringen ligger i en fundamental mismatch mellom utdanning og arbeidsliv. Utdanningene produserer generalister, de lærer seg å tenke, programmere og tilpasse seg. Bedriftene derimot ansetter for et spesifikt, akutt problem i en smal teknisk stack.

Derfor kan en stillingsannonse merket "junior" likevel kreve tre-fem års erfaring i React, sertifisering i Azure og produksjonserfaring i en bestemt stack. Det er litt som å kreve at noen har førerkort, men bare hvis de har kjørt 200.000 km i akkurat din bilmodell.

Mange av oss ender derfor i samme mønster; hundrevis av søknader, men uten napp. Og selv om vi ser konsekvensene, fortsetter vi å gjenta de samme mønstrene.

Vi frykter å tape mer på å lære opp nyutdannede enn vi håper å vinne på å slippe dem inn.

Mønsteret vi gjentar

Årsakene er tydelige: Utdanningene fyller opp auditoriene, rekrutteringen lukker døra, AI spiser opp inngangsoppgavene, og i tillegg, bak alt dette, ligger de samme mekanismene vi kjenner fra psykologien; tapsaversjon og status quo-bias.

Vi frykter å tape mer på å lære opp nyutdannede enn vi håper å vinne på å slippe dem inn.

Det er dette valget å holde fast ved det kjente og sikre som er den egentlige årsaken til at køen av nyutdannede utenfor døra vokser, mens gapet i NHOs statistikk står udekket. Vi velger det trygge og kjente, selv når det betyr at vi mister talenter og nye perspektiver.

Poenget er ikke å peke finger, men å vise at dette er menneskeskapte valg, ikke naturlover. Derfor kan vi også endre dem. 

Vi lager vår egen true crime-serie, "The Great Developer Shortage - We Built It Together". Spoiler: ingen lykkelig slutt.

– Jeg vet ikke om det å bygge noe eget er fast track-billetten som får døra til å sprette opp. Men jeg vet at det gir deg et bevis på hva du kan.

Hvordan kan vi snu spiralen

Det vi ser er et sammensatt problem. Så lenge vi bare angriper ett av leddene, vil mønsteret bestå. Å bryte syklusen krever at vi handler på tvers av hele økosystemet og tør å utfordre komfortsonen som skapes av tapsaversjon.

Vi må innse at dette er menneskeskapte valg, og derfor kan de endres.

For å få en bransje som faktisk har plass til de menneskene vi utdanner, i stedet for en permanent kø utenfor døra, må vi:

  • Dimensjonere utdanningen: Sikre at studiene speiler det reelle behovet i markedet, ikke bare det historiske ryktet, ved å knytte utdanning tettere til praksis.
  • Definere juniorrollen ærlig: Skape juniorstillinger som faktisk gir rom for læring og mentorskap, ikke bare en unnskyldning for å ansette "senior på lavere lønn."
  • Endre rekrutteringsfokuset: Bygge prosesser som tør å slippe inn potensial og se evne til å lære, og som aktivt motvirker automatiske filtreringssystemer som kun belønner ferdigkryssede bokser.

Så enkelt og så vanskelig. Skal vi snu spiralen, må utdanning og bransje slutte å skyve ansvaret mellom seg. Først når de bygger bro sammen, slutter vi å utdanne folk inn i arbeidsledighet.

Jeg vet ikke om det å bygge noe eget er fast track-billetten som får døra til å sprette opp. Men jeg vet at det gir deg et bevis på hva du kan, og det kan kanskje bli nøkkelen som til slutt passer i låsen. 

I mitt tilfelle et verktøy som allerede hjelper andre. For meg ble det en mer meningsfull søknad enn de 200 jeg sendte.

Referanser:

student arbeidsmarked utdanning artikkel apputvikling meninger
Powered by Labrador CMS