Når personvern koster penger

Fra 27. mai vil det koste 39 kroner i måneden å reservere seg mot personrettet reklame som abonnent på Aftenposten. Det har fått flere enn meg til å stille spørsmålet: Skal personvern virkelig være noe vi må betale ekstra for?

Debatten har rast den siste uka, og saken kode24.no skrev om Schibsteds nye modell er ikke overraskende blant våre mest leste. Temaet engasjerer fordi det handler om noe langt større enn reklame. Det handler om forholdet mellom brukere, data og makt på internett.

Schibsted tar betalt for personvern. – Sa opp abonnementet

Fra mai må du betale for å slippe personrettede annonser hos Schibsted. Det vekker harme og reaksjoner. Også Datatilsynet reagerer.

Lovstridig?

Datatilsynet har uttrykt bekymring for at personvern på sikt kan bli et gode forbeholdt dem som har råd til å betale for det. Forbrukerrådet mener på sin side at personvern ikke er en rettighet man skal kjøpe seg til, og har stilt spørsmål ved om modellen i det hele tatt er i tråd med personopplysningsloven.

Reaksjonene fra brukerne har heller ikke latt vente på seg. LinkedIn-feeden er full av abonnenter som varsler at de sier opp i protest. Flere reagerer på at de allerede betaler for journalistikken gjennom abonnementet sitt, men nå samtidig må betale ekstra for å slippe å dele persondata til kommersielle formål.

Det er lett å forstå frustrasjonen. Samtidig er det vanskelig å diskutere denne saken uten å se på de større utfordringene mediebransjen står i.

Datatilsynet bekymret for aldersgrense for sosiale medier

Regjeringen vil ha aldersgrense på 16 år. Men store mengder personopplysninger og tredjepartsløsninger bekymrer Datatilsynet.

Lavere verdi

Schibsted forsvarer løsningen med at personvern fortsatt gjelder for alle brukere. Modellen er ment som et alternativ for dem som ikke ønsker personalisert reklame, samtidig som konsernet argumenterer for at journalistikk må finansieres.

Hovedproblemet er at annonser uten målretting har langt lavere verdi enn personaliserte annonser, og stadig færre samtykker frivillig til målretting.

Og her ligger kanskje kjernen i konflikten: Pressen konkurrerer ikke på like vilkår.

Globale tekgiganter som Meta og Google spiser et enormt stykke av den digitale annonsekaken i Norge nettopp fordi de sitter på enorme mengder brukerdata.

Og vi, som brukere, har gjennom mange år vent oss til å gi fra oss store deler av livene våre på digitale plattformer mot å få tjenester «gratis». 

Når redaktørstyrte medier forsøker å konkurrere i samme økonomi, oppstår spørsmålet om hvor grensen går mellom bærekraftig finansiering og uthuling av personvernet.

Datainnbrudd hos Rituals

Både norske og europeiske kunder skal ha fått lekket navn, telefonnummer og adresse.

Viktig debatt

Det gjør ikke diskusjonen enkel. For dette handler ikke bare om irritasjon over reklame og cookie-bannere eller retten til privatliv. Det handler om hvordan journalistikk skal finansieres i fremtiden, uten at personvern blir et klasseskille.

Uten sterke redaktørstyrte medier svekkes også noe større: det offentlige ordskiftet og demokratiet vi er så avhengige av.

Om Schibsteds nye modell er riktig vei å gå, vil tiden vise. Men debatten den har utløst er både nødvendig og viktig.