Mohammed holdt på å dø i den gamle jobben: - Glad jeg fikk sjansen til å leve, og å bli utvikler

Mohammed Omar drømte om å bli pedagog, men et dramatisk lekeland-besøk endra alt.

- Jeg vil si at historien begynte ganske så trist, men hadde en god slutt. Jeg har lært mye på veien, og fått barndomsdrømmen til å bli en realitet, skriver Mohammed Omar. 📸: Privat
- Jeg vil si at historien begynte ganske så trist, men hadde en god slutt. Jeg har lært mye på veien, og fått barndomsdrømmen til å bli en realitet, skriver Mohammed Omar. 📸: Privat Vis mer

I 2015 jobbet jeg som lærerassistent på en barneskole og målet var å ta en utdanning innenfor pedagogikk.

Slik ble det ikke.

En dag i august skulle barna til et lekeland - dette var barna som jeg også skulle være med på å passe på den dagen. Jeg er litt høy, og stativene inne på lekelandet egnet seg ikke bra for høye folk. Hele dagen unngikk jeg å leke med barna i frykt for at jeg kunne skade meg.

Mot slutten av dagen kom det to små jenter bort til meg og som trengte en til for å kunne leke sisten. Jeg så på klokken: Den var 14:45, og jeg tenkte "15 minutter igjen av dagen? Ingenting kan gå galt!".

Jeg var den som skulle starte jagingen - og i det jeg begynte, hadde jeg besvimt.

«Jeg var lam i noen minutter - så da har jeg opplevd det, ingen god følelse, hvis noen lurer.»

Kunne endt med døden

Jeg hadde klart å treffet en godt isolert jernstang i huet. Det endte opp med et ganske grovt nakkebrudd, to gjenstående prolapser og en hjerneblødning.

Jeg var lam i noen minutter - så da har jeg opplevd det, ingen god følelse, hvis noen lurer.

Derfra tok jeg drosje til legevakten, trakk en kølapp der 50 stykker var foran meg, men hun i skranken la merke til at jeg trengte umiddelbart hjelp. Hun spurte om jeg hadde det bra, jeg forklarte kort hva som hadde skjedd, og da ble jeg tatt direkte inn til CT for å ta bilder, fikk en stor krage og ble hentet av ambulansen for å bli overført til Ullevål sykehus.

Der møtte jeg på 10-15 leger på akutten: En som klipper opp tøyet mitt, mange spørsmål ble stilt og jeg ble dratt gjennom maskin etter maskin. Tilslutt var det klart for at jeg skulle opereres dagen etter, og at jeg var heldig som hadde overlevd.

Pedagog-drømmen knust

Jeg brukte to-tre år på rehabilitering, avvikling av kragen, opptrening av nakken og å finne ut hva jeg skulle videre.

For drømmen om å bli pedagog var ikke mulig:

Etter ulykken ble jeg traumatisert, jeg forbant barn og støy med hendelsen. Hver gang jeg var nær en barneskole der jeg så mange barn leke, og hørte lyden av dem, ble jeg kald i kroppen og stivnet. Det eneste jeg kunne høre var mitt eget hjertet banke, samtidig som kvalmen steg opp.

Jeg hadde dessuten fått beskjed om å vente med å studere noe som helst, ettersom slaget mot huet hadde gitt meg kognitive utfordringer, som sensitivitet for støy, søvnvansker og så videre, og jeg hadde også vansker med å finne noe jeg likte.

«Og da sa det pling i huet: Jeg ville bli dataingeniør!»

Glemt barndomsdrøm

Min drøm som liten var å lage det neste "The Legend Of Zelda"-spillet. Etter at jeg hadde spilt "Ocarina of Time" så var jeg sikker på å bli en som skulle lage spill.

Jeg var seks år på den tiden, så jeg visste selvsagt ikke hva en utvikler var på den tiden. Jeg trodde man måtte være dataingeniør, så det ville jeg bli.

En plass på veien glemte jeg denne drømmen. Men etter en samtale med min kone om veien videre, så våknet den igjen, bare i form av å kunne hjelpe folk.

Etter skaden ville jeg gjøre noe godt, eller drive med noe som kunne bidra med å gjøre hverdagen for folk lettere. Jeg trodde først at noe innen helsesektoren kunne være en retning for meg, men min kone mente at det ikke ville ha passet meg. Og jeg er helt enig med henne.

Tilslutt spurte hun meg: "Hadde du ingen drømmer om å bli noe som liten?».

Og da sa det pling i huet: Jeg ville bli dataingeniør! Og dette ble veien min videre.

Fant kodestudier

Jobben passet perfekt for meg, da jeg ikke lengre kan bære tunge ting over huet eller jobbet med hendene mine i lange periode. Men det å bruke hjernen for å løse komplekse og kule problemer, er ingen hinder med prolapsene mine.

Jeg hadde lyst til å søke på Universitet i Oslo eller på høyskolen, men de to-tre årene jeg hadde mistet på rehabilitering og restitusjon hadde kostet meg mye.

Snittet hadde økt veldig mye, og valget mellom å enten ta opp fag eller søke i en annen by var uaktuelt. Da så jeg en tilfeldig annonse for Høyskolen Kristiania; de tilbød en haug med bachelor-studier innenfor teknologi.

Studiet som jeg fant mest riktig for meg var informasjonsteknologi og programmering. Jeg var litt heldig og hadde noen kompiser som hadde studert på denne skolen tidligere, og de var fornøyde.

Studiet var ganske bra; veldig hands-on programmering, og nok teori til å forstå konseptene man trengte. Jeg likte spesielt at vi hadde gruppeprosjekter og hands-on programmering; dette gjorde det lettere for meg når jeg skulle søke jobber.

«Jeg tar ikke noe for gitt. Jeg er evig takknemlig for all hjelpen jeg har fått.»

Ble utvikler i Aize

Jeg er litt kresen av meg. Det gjelder ikke bare valg av hvilken matrett jeg skal ha til middag, men valg av jobb, også.

Jeg ønsket tidlig å skaffe meg en sommer-internship slik at jeg kunne få reell arbeidserfaring, og det var så mange å velge mellom! Men jeg klart å minimere det til to plasser: Den ene var til Dips, da min kone bruker systemene deres på jobb og anbefalte dem, og av min egen interesse søkte jeg på ix3 Machine Learning Camp.

Jeg fikk avslag av begge. Jeg var en altfor tidlig og ivrig søker; jeg konkurrerte mot andre dyktige folk, og folk som var mye lengre enn meg i studiene sine.

Men det var ikke forgjeves! Jeg holdt kontakt med han som jeg ble intervjuet av fra ix3, og det lønnet seg med en jobb jeg er veldig glad i. For i dag heter det ikke ix3, men Aize. Det er her jeg jobber som software-utvikler på heltid, og det er her jeg får jobbe med dyktige og fine folk for å levere noe nytt til "construction planning"-industrien sammen.

Glad for livet - og jobben

Det har vært en lang reise.

En reise der jeg var heldig som overlevde, heldig at jeg klarer å utføre daglige gjøremål (noen utført enklere enn andre), og det er mye som er annerledes etter skaden med tanke på min helse og mentaliteten min.

Jeg tar ikke noe for gitt. Jeg er evig takknemlig for all hjelpen jeg har fått på veien fra helsevesenet, min familie, min kone og mine venner.

Jeg vil si at historien begynte ganske så trist, men hadde en god slutt. Jeg har lært mye på veien, og fått barndomsdrømmen til å bli en realitet - nå vet jeg hvordan et spill lages, i alle fall, og kan lage noen.

Samtidig på veien endret drømmen seg, slik at jeg kan bidra med noe godt gjennom å være utvikler. Gleden av å jobbe med det jeg gjør, og med folkene jeg gjør det med, er stor.

Og jeg er glad for at jeg fikk sjansen til å leve, og å bli utvikler.