– Mange kvinner forsvinner ut av det tekniske sporet etter noen år
– Det vi mangler er ikke flere team-ledere med bursdagsansvar, men kvinnelige tech-leads, arkitekter og seniorutviklere, sier Ukas koder, Sunniva Block.
Hvorfor ble du utvikler? 👶
Da jeg var yngre spøkte jeg med at jeg ville bli bibliotekar, fordi jeg var så glad i bøker. Det virket som en ryddig jobb med høyt systemnivå og lavt støynivå – og egentlig ikke så langt unna utvikleryrket, hvis man tenker på hvor mye tid man kan tilbringe alene i en krok og stusse på ting.
Etter videregående søkte jeg meg inn på datateknologi ved NTNU. Ikke fordi jeg hadde en glødende interesse for kode, men fordi det virket som et trygt og fremtidsrettet valg. Jeg hadde karakterene, og tenkte at hvis det finnes et sted der det er sosialt akseptert å drikke energidrikk til frokost, så må det være der.
Heldigvis fant jeg raskt ut at utvikling traff meg faglig. Jeg har sansen for struktur og logikk, og liker å løse konkrete problemer på en ryddig og effektiv måte. Studiet var krevende på den gode måten – selv de påskene jeg tilbrakte med å feilsøke et prosjekt som nektet å kjøre, mens studentassistentene hadde tatt ferie. Jeg lærte aller mest når jeg fikk bryne meg på reelle problemer, noe jeg fikk muligheten til gjennom flere internships hos innovative selskaper. Det var da jeg forsto at utvikling ikke bare var noe jeg mestret – det var noe jeg faktisk ville gjøre.
Jeg liker å være der det skjer, og å bidra til å bygge noe som faktisk skal brukes av ekte folk i virkeligheten.
Etter noen år som konsulent kjente jeg på et ønske om å komme tettere på både produkt og brukere. Nå jobber jeg som utvikler i en startup, hvor tempoet er høyt, utfordringene varierte, og nakkeslengen mer eller mindre konstant.
Vi bygger ting, river dem ned igjen og prøver på nytt. Jeg koder, tenker på at jeg burde skrive tester, og forklarer bugs med fraser som “det funket i går” og “det må være dårlig nett”. Det er hektisk, rotete – og ganske gøy. Jeg liker å være der det skjer, og å bidra til å bygge noe som faktisk skal brukes av ekte folk i virkeligheten.
Hva jobber du med? 💪
Jeg jobber som utvikler i en liten, fartsfylt startup som heter Kör Teknologi. Vi lager systemer for fremtidens kjøreopplæring – altså digitale verktøy for både elever og kjøreskoler – og prøver å gjøre det lettere å ta lappen, uten at noen mister den underveis i prosjektstyringa.
Vi er to utviklere, så arbeidsdagen er som en teknisk smågodtpose: litt backend, litt frontend, en database-hotfix og en app-release - alt før lunsj, hvis vi er heldige. Til tross for at vi er få, drifter vi et relativt omfattende system, så vi må være effektive.
Tech-stacken vår er ganske TypeScript-tung:
- Backend i NestJS med TypeORM og PostgreSQL
- Frontend i Next.js
- Mobilappene i React Native – alt kjørende i AWS.
Det er kort vei fra idé til produksjon, og enda kortere vei til “hvorfor i all verden deployet jeg det der på en fredag”. Men man lærer fort – enten frivillig eller under press – og det er overraskende tilfredsstillende når ting faktisk funker. Ekstra motiverende er det at det vi bygger faktisk brukes hver dag – av folk som skal ut og kjøre bil i virkeligheten, ikke bare npm run dev.
Akkurat nå jobber vi en del med å optimalisere bookingflyten vår. Det høres kanskje uskyldig ut, men å matche lærere med elever i Oslo-rushet har utviklet seg til et Travelling Salesman-problem med sterk personlighetsforstyrrelse.
Jeg har også bygget et fonds- og transaksjonssystem for elever – så ingen får booket kjøretimer for penger de ikke har (vi prøver å unngå økonomisk kjedekollisjon). I tillegg har jeg laget godkjenningsflyt for obligatoriske kjøretimer, og lagt inn logikk som forhåpentligvis sparer regnskapssjefen vår for unødvendig hjertebank og overflødige Slack-meldinger.
Hvordan ser uka ut for deg? 📆
Arbeidsuka mi utspiller seg stort sett fra co-working-lokalene på The Factory på Tøyen. Hele teamet vårt – seks personer inkludert utvikling, produkt, salg og kontorhund – deler et rom på størrelse med en middels studenthybel.
Det høres trangt ut, og det er det. Men det skaper også en slags “krigsrom”-stemning som på mystisk vis gjør oss mer produktive – kanskje det er oksygenmangelen?
Vi har lært opp kontorhunden Goku til å bjeffe hver gang noen forsøker å smugle inn nye tasks uten å ta noe bort.
Vi har god takhøyde, bokstavelig talt, og én av veggene er dekket av post-its i alle regnbuens nyanser. Det er vårt fysiske kanban-brett – et system som gir full oversikt, litt ærefrykt og akutt oppgave-angst. Vi har lært opp kontorhunden Goku til å bjeffe hver gang noen forsøker å smugle inn nye tasks uten å ta noe bort. Det har dessverre ikke stoppet noen hittil, men det føles godt å ha et slags varslingssystem.
Jeg trives best med å jobbe fra kontoret, og er der stort sett hver dag. Ikke fordi jeg er superstrukturert, men fordi det er kort vei fra “hva var det vi skulle gjøre igjen?” til “vi gjør det nå”.
Vi har veldig få faste møter – og det funker bra siden alle sitter så tett at “standup” ofte skjer mellom to slurker kaffe. Arbeidsoppgaver fordeles stort sett med blikk og vi har en sunn balanse mellom struktur og kaos – litt som bookingalgoritmen vår – og det funker overraskende bra.
Ting går fort, og det er få steder å gjemme seg, men man får gjort veldig mye – og man vet alltid hvem det er som har commit-et noe rart.
Hva er det neste du har lyst til å lære deg eller bli bedre på? 🧠
Det neste jeg burde lære meg er hvordan man monterer et skap uten å vurdere å flytte i telt i stedet.
Jeg holder på med et skap i gangen nå, og selv om det "bare" er fra IKEA, føles det mer som et fysisk escape room enn møbelbygging. Så akkurat nå er ambisjonen å bli bedre på ting som krever vater, skruer og manuell koordinasjon.
Jobbmessig har jeg lyst til å bli tryggere på arkitekturvalg og systemdesign – å kunne ta et steg tilbake og se hvordan ting bør henge sammen før jeg begynner å skru. Det er lett å havne i “bare fikse dette først”-moduset, spesielt når man jobber i høyt tempo, men jeg merker at det gir skikkelig mestring når man klarer å bygge noe som både løser problemet nå og fortsatt gir mening tre måneder senere.
Så målet fremover er å bli litt mer langsiktig i tenkingen – både i koden og i gangen hjemme.
Hva er den mest utfordrende situasjonen du har stått i? 👀
Høsten 2024 lanserte vi en helt ny backend – bygget fra bunnen av, med ny datamodell, ny stack, og nytt håp. Vi gikk fra MongoDB til PostgreSQL, og utviklet det nye systemet parallelt med den gamle løsningen. Planen var god, men tidsestimatet var ikke fullt så godt.
Til slutt måtte vi bare kaste oss ut i det og gå live, til tross for at ikke alt var testet så grundig som vi ønsket. Det ble noen veldig lange kvelder, og hele teamet fikk virkelig kjørt seg. Den erfaringen lærte meg masse – spesielt viktigheten av å planlegge for det uforutsette, og å ta seg tid til testing selv om det brenner.
Hva ser du på som bransjens største utfordring akkurat nå? 🔭
Mye har gått riktig vei i bransjen de siste årene.
Flere kvinner velger teknologi, flere begynner i utviklerroller – men mange forsvinner ut av det tekniske sporet etter noen år. Ikke fordi de vil, men fordi de gradvis blir trukket mot “alt rundt”: koordinering, møter, trivsel og ansvar. Gjerne lenge før de har rukket å bli skikkelig varme i utviklerskjorta.
Å være god med folk har blitt en litt for effektiv vei ut av koden og sånn burde det ikke være. For soft skills gjør deg ikke mindre teknisk – de gjør deg til en utvikler som ser sammenhenger, tenker helhetlig, og rekker å spørre “bør vi egentlig bygge dette?” før noen allerede har begynt.
Vi trenger flere kvinner som blir i koden. Ikke fordi det ser bra ut på en slidedeck, men fordi bedre perspektiv gir bedre produkter. Og vi trenger rollemodeller – å se trygge, kompetente kvinner som leder an i tekniske beslutninger. For det er vanskelig å velge en vei du aldri har sett noen som deg selv gå før.
Neste gang du tenker “hun er flink med folk” – fint. Men kanskje hun også bare skal få skrive masse kode.
Neste gang du tenker “hun er flink med folk” – fint. Men kanskje hun også bare skal få skrive masse kode.
For det vi mangler er ikke flere teamledere med bursdagsansvar – det vi mangler er kvinnelige tech-leads, arkitekter og seniorutviklere som setter retning. Å bli værende i det tekniske sporet må være et synlig og naturlig veivalg. Ikke bare fordi det er gir mer mangfoldige team, men fordi det gjør alt vi bygger bedre.
Hva er ditt beste tips til andre utviklere? 🤖
Vær åpen om det du ikke kan. Tech-bransjen er full av smarte folk, men de som virkelig imponerer er de som tør å stille “dumme” spørsmål – eller enda bedre: de som tør å si “jeg aner ikke hva dette er, kan du vise meg?”
Det er lett å føle at man må fremstå som kompetent hele tiden, spesielt i en bransje der halve Slack består av screenshots av kryptiske feilmeldinger, og den andre halvdelen av folk som later som de forstår dem. Men det er langt mer effektivt å si “jeg skjønner det ikke” enn å bruke tre timer på å late som man gjør.
Mange møter – og løsninger – hadde blitt bedre om man bare tok det tekniske noen hakk ned, og sørget for at alle faktisk forstår hva det er vi bestemmer oss for å bygge.
Vi snakker mye om imposter syndrom i tech – og det er ikke uten grunn. Når folk rundt deg snakker i forkortelser, fletter inn fancy arkitekturprinsipper og nevner at de har bygget sin egen backend i Rust "bare for gøy", er det lett å føle at du er den eneste som ikke har stålkontroll og puster kode. Men sannheten er at de fleste famler, bare med mer selvtillit.
Vi kommer mye lenger – både som utviklere og som bransje – når vi tør å snakke åpent om hva vi ikke vet. Når det er like trygt å dele feil som å dele løsninger. Da skaper vi team hvor det ikke bare er plass til de som ser ut som de kan alt, men også til de som faktisk lærer og deler underveis.
Så vær nysgjerrig, spør når du lurer, og stol på at det er helt normalt å ikke vite alt. Det er ikke et svakhetstegn – det er tvert imot det som kjennetegner en god utvikler og lagspiller.
