- Jeg blir litt oppgitt over denne «Morna, koding!»-holdningen

På Twitter kunne Boris Cherny (skaper av Claude Code) nylig melde at nesten 100% av koden i Claude Code blir skrevet av Claude Code, og at han selv ikke har kodet for hånd på månedsvis. 

En annen Twitter-melding fra en ansatt i OpenAI lød: «programming always sucked [...] and I'm glad it's over». 

På spørsmålet om hvor mye koding vedkommende delegerer til KI, er svaret: «100%, I don’t write code anymore».

Morna koding!

Jeg blir litt oppgitt over denne «Morna, koding!»-holdningen. Som om programmering var et nødvendig onde som vi endelig kan kvitte oss med.

Det rare er at jeg jo har en lignende målsetning, bare av andre grunner: Jeg vil jo også skrive mindre kode. Mindre kode fordi kode innebærer ansvar, ikke fordi koding er meningsløst. Mindre kode fordi «more code, more problems». 

Fordi dårlig kode er en gjeldspost. 

Fordi bugs er uungåelige. 

Mindre kode fordi det betyr at færre ting kan gå galt. 

Jeg tror faktisk jeg liker å slette kode litt bedre enn jeg liker å skrive kode. Det er kanskje ikke så rart at jeg rynker på nesen av tanken på å engasjere en KI-agent i å produsere haugevis med kode, som jeg ikke engang har sjans til å sette meg inn i.

Hva koding handler om

For meg handler det å programmere om å bygge kunnskap. Arbeidet med å lage programvare er kunnskapsarbeid: å oppdage det vi ikke vet at vi ikke vet, finne ut hva vi vet at vi ikke vet, forstå hva som faktisk er problemet, løse det. 

Denne kunnskapen må bo en plass. Når noen sier «I don’t write code anymore», hører jeg bare: «jeg har gjemt kunnskapsarbeidet i en black box». For meg er det vesensforskjell på:

• kunnskap uttrykt i språk (som KI kan produsere ad nauseam), og
• kunnskap som nedfeller seg som koblinger i et menneskesinn.

Det siste er ikke en tekstfil. Det er ikke «skills» eller «beads». Det er ikke hundrevis av linjer med Markdown-slop. Det er en mental modell: hva systemet er, hvorfor det er sånn, hva som tåler endring, og hvor det er skjøre antakelser. Jeg har alltid hatt en mental modell av kodebasen jeg jobber i.

Tankepalass 

I hodet mitt er den ikke skrevet med språk og syntaks. Den er abstrahert: et slags «mind palace» hvor jeg kan vandre rundt, åpne og lukke dører, kanskje pusse opp, rive ned en vegg eller utvide med en ny fløy. Poenget er at det foregår på et plan hvor intuisjon og intellekt flyter i hverandre. I det siste har jeg riktignok begynt å dele kode inn i to kategorier:

• kode jeg ikke behøver å modellere i hodet (lav risiko, følger etablerte konvensjoner, er forutsigbar, lar seg verifisere), og
• kode jeg ikke klarer å la være å modellere i hodet (forretningskritisk, nyskapende, eksperimentell, eller introduserer nye mønstre)

Førstnevnte kan gjerne delegeres til en KI-agent. Sistnevnte er der hvor domenekunnskap og systemforståelse materialiserer seg. Det er her det er gøy. 

Og det er her mitt «mind palace» må være i synk med systemet. KI kan altså hjelpe meg i begge kategorier, men på veldig forskjellige måter: som en produktivitetsmotor i det ene tilfellet, og som en sparringspartner i det andre. 

Jeg er nemlig ikke redd for at KI skriver kode. Jeg er redd for en kultur der vi later som om forståelse er valgfritt.