Går ut mot DNB- og NHO-topper: – Jeg søkte 560 jobber
DNB- og NHO-sjefen mener unge ikke trenger å være så bekymra som de er, men Ina Cabanillas Hansen er uenig: – Vi er ikke negative. Vi er realistiske.
💡 Dette er et svar på artikkelen "Mener frykt for kunstig intelligens er unødvendig"
– Hvis jeg var 20 år i dag, hadde jeg vært kjempeoptimistisk, sier NHO-sjef Ole Erik Almlid.
Jeg er 24 år. Jeg er i målgruppen han og DNB-sjefen snakker om. Jeg ser muligheter i teknologi, nye arbeidsformer og et arbeidsliv i endring.
Samtidig ser jeg barrierene som gjør inngangen til arbeidslivet vanskeligere enn for generasjonene før oss.
Unge i dag er ikke bekymret fordi vi mangler vilje eller optimisme.
Vi er bekymret fordi vi ser et arbeidsmarked med færre innganger, høyere risiko og lavere økonomisk uttelling tidlig i karrieren.
Vi frykter ikke teknologi
Når toppledere med millioninntekter og ferdig etablerte liv sier at unge ikke trenger å bekymre seg, er det verdt å stoppe opp.
Ikke fordi de tar feil i alt, men fordi avstanden mellom deres posisjon og unges virkelighet er blitt så stor.
Når de som sitter øverst i systemet ikke ser barrierene under seg, er det skummelt. Ikke for dem, men for tilliten til arbeidslivet og samfunnskontrakten.
I artikkelen sier ledere i NHO og DNB at frykten for kunstig intelligens er unødvendig, og at jobber som forsvinner vil erstattes av nye. Historisk har dette ofte vært riktig.
Det de ikke forholder seg til, er hvor denne omstillingen treffer.
Unge frykter ikke teknologi. Vi frykter at inngangsstillingene forsvinner.
Det er ikke et kompetansegap. Det er et investeringsgap.
Investerer ikke i opplæring
Det er i dag rundt tretti prosent færre relevante jobber for nyutdannede enn tidligere. Når automatisering først og fremst brukes fordi det er billigst, og ikke fordi det gir bedre kvalitet, rammer det nettopp jobbene man før lærte i.
Uten en inngang i arbeidslivet får man heller ikke bygget erfaring, samarbeidsevne eller emosjonell intelligens.
Almlid sier han er mer bekymret for mangelen på arbeidskraft enn for at unge ikke skal få jobb. Samtidig sier seks av ti bedrifter at de ikke får tak i kompetansen de trenger.
Det som sjelden sies høyt, er at mange av de samme virksomhetene ikke investerer i opplæring av unge ansatte.
Altfor mange arbeidsgivere forventer ferdige og fullt produktive arbeidstakere fra første dag. Opplæringsbudsjetter er redusert. Mentorordninger er borte. Nyutdannede tilbys midlertidige kontrakter fremfor tydelige utviklingsløp.
Når bedrifter etterlyser kompetanse uten å ville ta kostnaden ved å bygge den, er det ikke et kompetansegap. Det er et investeringsgap.
Jeg søkte 560 jobber
Rådet til unge er å være tålmodige og fleksible. Det høres rimelig ut, helt til man regner på hva tålmodighet faktisk koster. For unge betyr det ofte måneder uten inntekt, økende gjeld, utsatt boligkjøp og økonomisk uforutsigbarhet.
Min egen erfaring er ett eksempel, ikke et unntak:
Jeg søkte på fem hundre og seksti jobber før jeg landet én. Jeg gikk ett helt år uten fast inntekt, og klarte meg kun fordi jeg skapte min egen arbeidsplass gjennom foredragsvirksomhet.
Det handler ikke om manglende innsats. Det handler om hvor høy terskelen har blitt, selv for dem som gjør alt riktig.
Tipsene som gis til unge er å jobbe ved siden av studier, være sparsomme, spare tidlig og ta ansvar for egen økonomi. Det er verdt å merke seg at dette er nettopp det de fleste unge allerede gjør.
Likevel ser vi økende forbruksgjeld blant dem som står ytterst i arbeidsmarkedet. Det sier noe om at ansvarlighet alene ikke alltid strekker til. Når strukturelle barrierer forklares med individuelle valg, blir rådene fra toppen også en form for ansvarsfraskrivelse.
Et generasjonsbrudd
Unge er mer bekymret for økonomien sin enn før. Det blir ofte tolket som pessimisme. I realiteten er det rasjonalitet.
Vi lever med høye renter, høye boutgifter og høy studiegjeld. Å spare, holde igjen forbruk og planlegge forsiktig er ikke et tegn på frykt, men på ansvar.
Dette er trolig den første generasjonen som tar mer utdanning, påtar seg mer gjeld og mer risiko, for lavere økonomisk uttelling enn generasjonen før.
Det er ikke en holdningskrise. Det er et generasjonsbrudd.
Vi er ikke negative. Vi er realistiske. Vi ser mulighetene.
Men vi nekter å late som barrierene ikke finnes.
