DOOM og en reise tilbake til hardcore koding

Er faget vårt nå styrt av overflate, av hva som ser kult ut og hva noen populariserer – i motsetning til å ha fokus på "get good", skriver Jakob Sverre Løvstad.

Jakob Sverre Løvstad er CTO i Seema AS. 📸: Privat
Jakob Sverre Løvstad er CTO i Seema AS. 📸: Privat Vis mer

I fjor hadde jeg gleden av å overvære WeAreDevelopers-kongressen i Berlin. I stekende sol med en kaffe servert av en lite imøtekommende tysk barista, fant jeg veien til det gigantiske anlegget hvor tusenvis av utviklere samlet seg for å høre på alt fra datateknikkens rolle i det moderne samfunn til obskur teknologiprat på små sideliggende scener.

Men jeg, som sikkert mange andre, var mest motivert av at John Romero, en av de opprinnelige utviklerne bak DOOM, skulle komme og snakke. Og ikke bare snakke – han stilte også til en seanse med Deathmatch etter at det normale programmet var ferdig.

Romero, kjent som «Doom Guy», ga i 2023 ut sin bok med samme navn hvor han beskriver hele reisen fra barndommen (som var mildt sagt krevende) til utviklingen av spillene som flere av oss vokste opp med. Jeg husker fortsatt med fryd da jeg første gang spilte både Wolfenstein 3-D og det opprinnelige DOOM, som både jeg, vennene mine og til og med fattern gikk til verks på med enorm entusiasme.

Utviklere med loddebolt

Når nå DOOM: Dark Ages akkurat kom ut, og jeg samtidig leser Romeros bok, blir det en nostalgisk, nær sagt rørende, reise for min del.

Men det leder også til noen refleksjoner rundt hva datateknikk og koding var versus hva det ser ut til å ha blitt. I Romeros liv var settingen rundt det å kode og skape noe satt i en ramme av Dungeons&Dragons, klassisk heavy metal, sene kvelder drevet av pizza og cola, og en nærmest delirisk nysgjerrighet rundt hva man kunne få til med det nyeste av hardware og kodeverktøy.

«Noen ganger var løsningen å lodde en overgang mellom to maskiner i et lokalnett, andre ganger å skrive en søkealgoritme, andre ganger å bruke lure triks for å få koden til å kjøre fortere.»

Svært gjenkjennelig fra egen oppvekst, var innfallsvinkelen å finne kule og originale løsninger på ting, som man kunne skryte av til andre som drev med det samme. Og det handlet da også om å være svært pragmatisk, gjerne – en ekte «hacker». Noen ganger var løsningen å lodde en overgang mellom to maskiner i et lokalnett, andre ganger å skrive en søkealgoritme, andre ganger å bruke lure triks for å få koden til å kjøre fortere. Whatever works.

Kunne heller lest en manual

Hvis vi nå spoler frem til 2020-tallet, så har jeg følelsen av at vi kanskje har mistet veien vår litt.

Selvsagt finnes det fortsatt arenaer hvor kodehoder har mulighet til å dele hva som virkelig gjøres, altså hva som er de ekte problemstillingene de sitter med, og hvordan vi tenker og jobber med det – linje for linje.

Men oftere er i det minste jeg personlig i settinger der jeg får se rekker av fancy PowerPoint-slides som skryter av noe jeg føler kunne vært oppsummert i en e-post. Og på LinkedIn (som riktignok er et alternativt univers) handler det mest om at folk blir sertifisert på applikasjoner, metoder og plattformer som jeg tenker vi før hadde lært ved å lese en manual.

I tillegg virker det som at flere kunder lurer mest på om man har opplæring i en eller annen godt markedsført gimmick (hva enn som er «hot» nå) heller enn å se på hva man egentlig kan få til når fingrene treffer tastaturet.

Det jeg kanskje lurer på, er rett og slett om faget har blitt litt som samfunnet for øvrig: Styrt av overflate, av hva som ser kult ut og hva noen populariserer. Dette da i kontrast til å ha et fokus på «get good», er det litt mer «get good-looking».

Og sånn sett er det ekstremt forfriskende å se Romero omtale bugs som oppstår fordi de har knyttet styring av skjermoppdatering i spillet til timingchipen. Det er reelle ærlige greier, og jeg skulle gjerne sett den typen åpenhet og nerdete innstilling i hvordan man gjør ting i bransjen for øvrig.

Har jeg bare blitt gammel?

Sånn apropos: Siden jeg for tiden jobber primært med dataanalyse og koding av statistikkverktøy, sitter jeg i R aller mest. Og jeg må si at noe av sjarmen der blant annet ligger i at RStudio sine hjemmesider ser ut som noe rett ut av årtusenskiftet – utilgjort og rett på sak med blå lenker.

Samt at alt av dokumentasjon og pakker ligger offentlig, med bøker skrevet av entusiaster som alle kan laste ned og lese (om alt fra avansert objekthåndtering til detaljer rundt sære statistiske algoritmer).

Kanskje jeg simpelthen er gammel, og at jeg burde drive med «vibe coding», skrive floskler om AI eller få meg en TikTok-konto.

Men jeg klarer liksom ikke bli kvitt følelsen av at mye jeg ser der ute føles som tomprat, og at Romero, Carmac, Torvalds, Stroustrup og den typen folk, er bedre rollemodeller enn mange jeg ser farte rundt og rope buzzwords med den neste kule «slide-decken» på lager.

«Det er fint om vi kan komme tilbake til «get good», og at det er fokus hele veien.»

På sett og vis tror jeg også på en måte at det jeg her skriver ligger tett på hvordan jeg jobber i fagfeltet jeg er del av, altså mangfoldsfaget (de som har fulgt artiklene mine i kode24 vet).

Jeg er egentlig svært lite politisk, og således ikke så veldig interessert i Trump eller woke eller noe av det der. Det som derimot er viktig, tenker jeg (og sosialpsykologisk forskning ser ut til å være enig), er å få jobbe med flinke og hyggelige folk. Og alt av overflate som kommer i veien, altså at man ikke får være så awesome som mulig grunnet meninger, bakgrunn, alder, legning eller lignende, blir bare dumt.

Helst vil man jo bare ha de beste rundt seg og drive et slags mangfoldig teknokrati – det er da vi kan skape og implementere den neste kuleste ideen som bringer oss fremover.

Jeg tenker det er fint om vi kan komme tilbake til «get good», og at det er fokus hele veien. Nå skal jeg boote opp DOOM og prøve på akkurat det, denne gang med en cyberdrage med maskingevær på ryggen.