“Generals gathered in their masses /
Just like witches at black masses”
Black Sabbath - War Pigs
Våren spirer og blomstrer, men jobbmarkedet stinker.
Erfaring er den gylne billetten bare de heldige får smake av. Resten av oss er strandet på hver vår git-gren, med nok en git-commit som kanskje, bare kanskje, vil føre oss til nye høyder.
Det er git-commit eller døden – på en karriere som aldri fikk starte.
En arbeidsledig blir til
Da er den her: Våren. Liv som spirer. Døden og kulden vaskes vekk, erstattes av parkliv og tilfeldig ligging med tilfeldige fremmede en møter på tilfeldige puber, hvis man er heldig.
Og litt sånn er det å søke jobb i dagens marked. En får napp når en er heldig, ikke når en har eksponert seg for nok fremmede med “detta er hva jeg byr på, folkens! Get it while it’s hot!”.
Selv etter nesten 300 sendte søknader.
Nina (40) har søkt 200 jobber: – Nå er jeg så lei!
«Takk for søknaden din, bla, bla, bla, men vi etterlyser (wait for it) erfaring.»
Jeg startet på utdannelsen i frontend- og mobilutvikling ved Høyskolen Kristiania, med håp i blikket, innvilget støtte fra Lånekassen, og en sosial angst som krevde at jeg måtte ta med meg en ekstra t-skjorte på forelesning.
På min tidligere arbeidsplass fikk jeg betryggende ord fra ledelsen om at dette er et klokt valg. Teknologi er framtiden, og det finnes alltid arbeid.
Spol fremover 2 ½ år, hvor jeg sitter i joggebukse, på min femte kopp med kaffe, en innboks som har sett bedre dager og sender ut glorifisert reklame av og for meg selv (Lånekassens heavy breathing intensifies).
“Dormammu, I’ve come to bargain”
Blant hordene av stillingsannonser er det én ting de fleste etterlyser: Erfaring. Dette mystiske ordet, erfaring, som setter en stopper i hele søknadsprosessen og gjør hele prosessen om til en fast food opplevelse.
Kom deg inn. Send inn det du har. Svar på “hvorfor skal vi ansette deg” så fort som mulig, og kom deg vekk før skuffelsen lander i innboksen din noen timer senere.
“Takk for søknaden din, bla, bla, bla, men vi etterlyser (wait for it) erfaring”.
Jeg skjønner at dette er viktig. Min kung fu er ikke sterk nok. Jeg er ikke sterk nok med the force. Jeg har ikke platinumstatus på Duolingo.
Og denne prosessen repeteres. Og repeteres. Og repeteres.
Fikk høre han var sikra jobb – har søkt 100 uten napp
Når Dr. Strange som konfronterte den inter-dimensjonelle enheten Dormammu og forhandlet om overlevelsen til Jorden, måtte han på et tidspunkt tenke:
“Hvor lenge blir jeg nødt til å holde på sånn?”.
Og når jeg har sendt inn dagens tiende søknad, på den tredje måneden, tenker jeg det samme. Jeg vil ikke møte Dormammu, men jeg er klar for å møte opp på LinkedIn hver dag for å forhandle om en potensiell stilling.
De Arbeidsløses Land
Men det er ikke bare meg. Jeg er en av mange. Mange som alle sammen kommer ut av rugekassen til høyere utdanning, med diplomet i knyttneven – klare til å hamre på arbeidsgiverens dør.
Og mens LinkedIn fylles opp av de nye firmaprofilbildene til mine medstudenter, står jeg her: Søkkvåt av svette og frustrasjon, med blodige knoker etter alle dørene jeg har hamret på, med en hvesende stemme som hveser ut; "Når blir det min tur?”
Cambridge University definerer mosh pit som “the area in front of the stage at a rock concert where members of the audience dance energetically and violently”. Det er omtrent slik jeg forestiller meg det føles for en HR-ansvarlig når horder av nyutdannede stormer inn ved starten av sommeren – og de plutselig blir verdens sentrum. Nøkkelspilleren til fremtiden for fremmede mennesker de aldri har møtt.
– Utviklere som ikke bruker AI vil raskt stå uten jobb
«Når jeg har sendt inn dagens tiende søknad, på den tredje måneden, tenker jeg det samme.»
Vi har forlatt skipet, og landet på en øde øy. Ikke med kokosnøtter, volleyball og Tom Cruise i Hawaii-skjorte bak baren, men heller et gudsforlatt sted med VS Code-extensions og ambisjoner i sekken.
Vi møtes på konferanser, smiler høflig til hverandre, og lirer av oss LinkedIn-fraser for å opprettholde et snev av sivilisert høflighet.
Men innerst inne? Der spilles introen til “Succession” på repeat, mens vi plotter vårt neste trekk. Leirbålet blir byttet ut med Discord-servere, hvor vi slikker egne sår og stålsetter oss for nok en dag i De Arbeidsløses Land.
Filenes herre
Men ikke alt er elendig i De Arbeidsløses Land. Neida.
Før NAV-Balrog-en kommer og sluker oss hele, er det flere ting som er positivt med denne opplevelsen:
GitHub-en vår blir pusset opp og totalrenovert, og med flere prosjekter og commits som viser vår tro på den mektige guden GIT. Filer blir fjernet, endret og nye filer unnfanget.
CV-en går fra å være noe Gollum kunne brukt som toalettpapir, til en velpolert PDF-fil som viser den gylne veien vår. Helt fra Lommelun til Mordor, og alt vi plukket opp underveis.
Profilbildet blir (for en gang skyld) et ærlig bilde, og ikke noe som ble tatt for fem år siden, når vi “felt cute, might delete later, idk”. LinkedIn-profilen går fra obskuritet til noe både mystisk og forførende. Metamorfosen tar plass. Det er litt som når du vokser ut av konfirmasjonsdressen din, og får innpass i en litt mer masseprodusert dress fra Dressmann.
Du er på vei til å innta de voksnes, og bidra til bedriftens, litt kulere Git-repo – enn din egen middelmådige ToDo-app.
