Jo, du har tid til hobbyer!

Vår nye skribent og tegner David Skaufjord om det å bli voksen, innse at tidsklemma er en myte og lage en 8-bit Flappybird-klone.

📸: David Skaufjord
📸: David SkaufjordVis mer

Tidsklemme (subst, m/f): begrep oppfunnet av folk som prioriterer Two and a Half Men-maraton på TV3 fremfor å gjøre noe ut av livene sine.

Nylig begynte jeg å kode igjen, etter et lite opphold på 20 år. Det skulle vise seg at det hadde skjedd ting siden 1999. Både i tech-verdenen, og på det personlige plan.

Døgnet hadde, så vidt jeg husker, omlag 36 timer som jeg fritt kunne disponere da jeg var 19. Sommerferien var 4 måneder, og en pakke nudler til 3.90,- utgjorde et fortreffelig middagsalternativ.

Jeg fulgte drømmen min, og havnet i film, tv- og tegneserieverdenen, men jeg ble ikke spillutvikler, rockemusiker, bestselgende romanforfatter, rompioner, stuntmann eller rappkjefta arkeolog med pisk.

Men, da jeg fylte 39, fikk jeg en akutt trang til å ta igjen det forsømte. Aller helst ville jeg gjøre alt det overnevnte på en gang, men jeg har blitt mer realitetsorientert med årene, så jeg bestemte meg for å ta det i rekkefølge.

Et vanlig scenario i mitt daglige virke som innholdsleverandør, som viser seg å være gjeldende i utviklerverdenen også (jeg er fyren til venstre). 📸: David Skaufjord
Et vanlig scenario i mitt daglige virke som innholdsleverandør, som viser seg å være gjeldende i utviklerverdenen også (jeg er fyren til venstre). 📸: David Skaufjord Vis mer

Jeg begynte med kodingen først, ettersom jeg i sterk kontrast til alle andre mennesker du noen gang vil møte brenner inne med noen glimrende app-idéer, som de overarbeidete utviklervennene mine av en eller annen grunn ikke har funnet tid til å prioritere over egne deadlines. Jeg kjente igjen frykten og skepsisen fra min egen verden som manusforfatter, og bestemte meg for å ta saken i egne hender og bli hobbyutvikler.

Siden sist hadde jeg fått meg en 100% jobb, som vi alle vet tar 150% av tiden din. I tillegg ble jeg nylig pappa, som tar ytterligere 150%, overtok en gård, og ikke minst, begynte på en andre gjennomspilling av Read Dead Redemption 2. Og alt dette skulle få plass på et døgn som føltes halvparten så kort som i ’99.

Jeg dobbeltsjekket matten min:

  • Da jeg var 19, utgjorde 24 timer (100/(19*365))=0.0144% av livet mitt.
  • Som 39-åring, utgjør 24 timer (100/(39*365))=0.007% av livet mitt.

To ting slo meg:

  1. døgnet VAR blitt halvparten så langt, og
  2. mine matematiske ferdigheter og mitt analytiske skarpsyn var bortkastet på underholdningsbransjen, jeg SKYLDTE verden å kode igjen.

Nå, jeg lå innrømmelig noe bak de 10.000 påkrevde ekspertisetimene vanligvis feilattribuert til Malcom Gladwell, men oddsen for å få gjennomført daglige 8-timers kodeøkter for å lukke ferdighetsgapet, fremstod i 2019 like gode som et av de andre målene på de nedstøvede bucketlisten min fra 1999, nemlig å ta en pils med Leonard Nimoy (1931-2015).

«...20-åringer med blått hår og strap-on som påstår at Soylent er amazeballs...»

Dessuten trives jeg med arbeidshverdagen min, og har ikke behov for en karrierereboost eller et ekstra studielån på en halv million for å løse gruppeoppgaver med 20-åringer med blått hår og strap-on som påstår at Soylent er amazeballs*, fordi det er det faen ikke. Vel, jeg bestemte meg for å gjøre koding til en hobby, og hygge meg med det tvinge meg til en daglig rutine hvor jeg faktisk gjennomførte.

(* jeg vet ingen ting om studenter eller folk på 20)

Jeg har alltid irritert meg over folk som, når de finner ut at jeg skriver manus, skal fortelle meg hvordan de selv gjerne skulle gjort det men hvordan tiden aldri strekker til - gjerne over sosiale medier, en fjerde pils eller en kombinasjon av disse. Og når jeg byr på tips til å komme i gang, blir det smertelig åpenbart at det de egentlig er ute etter, er legitimering av eget verdensbilde.

Det irriterer meg enda mer når jeg finner ut at jeg faller inn i samme mønster, når jeg selv møter utviklere.

📸: David Skaufjord
📸: David Skaufjord Vis mer

I likhet med alle andre, har jeg en timeplan som er helt fullstappa, og en nedetid jeg er helt avhengig av. Men i likhet med alle andre er jeg også en komfortorientert lystløgner med mangelfull selvinnsikt, så jeg bestemte meg for å gjennomføre et grovt nedbrekk av mitt eget gjennomsnittsdøgn.

Bare det at jeg hadde tid til det, var en god indikator på at det fantes noen skjulte luker, og etter å ha trukket fra obligatoriske timer med søvn, samvær, jobb, måltider, trening, logistikk og det faktum at kjøkkenkrana mi hadde røket og at jeg over to dager måtte ture innom tre forskjellige Clas Ohlson-butikker for å finne ny grunnet den geniale “0 eller 1 igjen på butikklager”-funksjonen på nettsidene deres og at sykkelen min punga på veien, satt jeg igjen med nesten 2.5 timer av snittdagen hvor det absolutt ikke skjedde noe.

«Jeg hadde nylig binget hele Game of Thrones med hovedformål å kritisere serien.»

Et nedbrekk av disse timene igjen, viste at jeg brukte brorparten av nedetiden min på underholdning som jeg selv regnet som terningkast 4 eller under: jeg hadde nylig binget hele Game of Thrones med hovedformål å kritisere serien, jeg hørte fremdeles på podcasten Smodcast ettersom jeg hadde investert så mye tid i den at jeg følte investeringen (...) var tapt om jeg ikke fortsatte, og jeg hadde skaffet meg nesten alle Legendary-rustningene i Assassins Creed: Odyssey, som jeg selv har omtalt som “Det dårligste Assassins Creed-spillet siden det jævla indianerspillet jeg ikke husker navnet på”.

Faen heller, om vi hadde levd i en mer progressiv juridisk nasjon, hadde jeg saksøkt meg selv og blitt styrtrik.

Jo, jeg har tid til å kode. En time om dagen, på gode dager. Mindre på dårligere dager, og null på de absolutte toppdagene. Men om jeg bare får til halvparten, sitter jeg igjen med 3.5 timer kodetid i uken. Og det er mer enn de 20 foregående årene til sammen.

Er det verdt det?

Vel, jeg lar en smakebit av denne ukens prosjekt, den Nazi-baserte 8-bits Flappybird-klonen Fartyman stå som et rungende svar på det, såvel som et fyrtårn av inspirasjon. Det er etter min mening bedre enn Game of Thrones-finalen, om ikke mye annet:

Ok, mulig jeg kaster bort tiden min, men det er i alle fall et bevisst valg og på egne premisser.

Nå, hva pokker sitter du og leser en blogg for?