Jeg fikk en LED til å blinke, følte meg som Gud, og la det i skuffen

Hvorfor kjøper jeg alt dette tullet, gang på gang? 🤦

Sjekk disse LED-lampene, da. De blinker! Fordi jeg har kodet dem til å blinke. Arduino var gøy, men nå er det nok slutt. 📸: Jørgen Jacobsen
Sjekk disse LED-lampene, da. De blinker! Fordi jeg har kodet dem til å blinke. Arduino var gøy, men nå er det nok slutt. 📸: Jørgen Jacobsen Vis mer

Jeg er ikke skikkelig god på noen verdens ting.

Jeg spiller pingpong, men kommer aldri over midten av treet. Jeg lager musikk, men det blir maks intern humor. Jeg programmerer, men skjønner knapt hva Jørgen driver med på pulten ved siden av meg.

Grunnen er at jeg aldri går skikkelig inn i noe som helst. Som man må, for å bli skikkelig god i noe.

«Jeg hiver penger på utstyret, og hiver utstyret i skuffen.»

Derimot hiver jeg meg over nye hobbyer nærmest månedlig, mens jeg hiver penger på utstyret, og hiver utstyret i skuffen igjen etter et par uker.

Nå har det skjedd igjen, med Arduino.

Jeg vet at jeg er langt fra alene, og jeg tror jeg vet hvorfor.

Kortvarig gledesrus

Nylig posta jeg på kode24-klubben at jeg hadde lyst til å prøve meg på fysisk programmering med mikrokontrollere, og fikk kjøpt et Arduino-startsett av et klubbmedlem.

- Så du bruker ikke dette selv, altså?! spurte jeg han vantro da jeg møtte han.

- Nei, det støver bare ned i en skuff, svarte han.

Jeg ristet på hodet og kunne ikke fatte hvorfor. Dette var jo åpenbart den gøyeste hobbyen man kunne ha i hele verden. Så jeg gikk hjem, hev meg over settet og fikk i løpet av en kvelden noen LED-lamper til å blinke.

Denne videoen, med disse GIF-ene, kaprer ganske greit hvordan jeg følte meg.Vis mer Vis mer Vis mer

Wow. Jeg følte meg som Gud. Jeg følte plutselig at jeg forstod alt. Jeg følte at jeg nå kunne lage hva som helst.

For eksempel et... nedtellingsur til å ha på kjøkkenet? Selvsagt. Det skulle bli verdens beste nedtellingsur. Mulighetene var uendelige.

Men etter noen timer slo det meg: Jeg trenger ikke et hjemmelaga nedtellingsur på kjøkkenet. Jeg har tusen andre nedtellingsløsninger som fungerer mye bedre enn det monstrumet jeg kanskje kunne klart å lage.

Det ble starten på slutten. Slik slutten har starta så mange ganger før.

Tilbake til piksler

Nå har det gått et par uker. Arduino-en ligger ved siden av tastaturet mitt, mens jeg bruker tastaturet til å jobbe videre på web-prosjekter.

Du veit; sånne prosjekter man kan dele med resten av verden, som man kan åpne på en hvilken som helst dings, som faktisk kan være noe nyttig eller gøy, og som ikke krever mer tiltak enn å skru på PC-en. Altså alt annet enn et fysisk nedtellingsur, i ett eksemplar.

Dette er uten tvil grunnen til at programmering generelt, og web-utvikling spesielt, er en av få hobbyer jeg faktisk har beholdt i mange år. Og jeg tror det er mye av grunnen til at mange med meg har kjøpt seg en Arduino, bare for å la den støve ned ved siden av tastaturet som brukes til helt andre ting.

For ja; Reddit har nok av memer rundt akkurat det.

Lysten på kjøpelysten

Hver jul, hver bursdag og hver gang jeg får igjen penger på skatten får jeg et kvalmende og for lengst klisjefylt problem: Jeg aner ikke hva jeg ønsker meg. Jeg har alt jeg trenger, og alt det der.

Men jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ønsket meg. Jeg har lyst til å ha lyst til å kjøpe noe. Så finner jeg den minste lyst på noe som helst, hiver jeg meg over det med liv og lyst.

«Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg ønsket meg. Jeg har lyst til å ha lyst til å kjøpe noe.»

Arduino, for eksempel.

Utvikleren Mikael Brevik sa det fint da jeg spurte han hva hobbyene hans var: "Noen ganger lurer jeg på om [hobbyene] egentlig bare er for å få tilfredsstilt min virkelige hobby: Gjøre research på utstyr, for å kjøpe ting jeg ikke trenger".

Problemet med programmering er at man knapt trenger noe annet utstyr enn en PC og et tastatur. Det stopper selvfølgelig ikke meg fra å kjøpe stadig raskere maskiner og penere tastaturer, men det er noe eget ved å kjøpe ting man aldri har kjøpt før.

Arduino, for eksempel.

Jeg skal holde meg for god for emneknaggene som henviser til hvilken del av verden dette problemet tilhører. Men jeg blir, helt oppriktig, litt kvalm av meg selv. Kanskje jeg kunne laget en slags maskin som slo litt vett i meg hver gang den meningsløse kjøpelysten melder seg.

Med en Arduino, for eksempel. Hadde jeg bare hatt en robotarm å koble på.

Åjavel, så det finnes, ja. Og det koster såpass, ja. Ja, ja. Det bør vel gå bra. Jeg har fått tilbake på skatten.