I 2013 hørte jeg om hackathon for første gang, og ble umiddelbart forelsket:
Tre dager på jobb hvor man ikke skulle drive med vanlige kjedelige oppgaver, neida, man skulle døgne, kode akkurat hva man ville, drikke masse brus og spise usunn mat, være sosial med kollegaer og få masse skryt på en presentasjon.
Det var arenaen hvor vi kodere skulle få skinne, endelig skulle vi vise verden hvordan koding kunne brukes til å løse alle verdens problemer. Man trengte bare utviklere for å få jobben gjort.
Og sjefene så ut til å digge hackathon i 2013. De pekte på all den gode innovasjonen som kunne komme ut av hackathon, og hvordan det var en arena for å utforske ny teknologi.
- Hackathon hjelper oss å tenke utenfor boksen, sa de.
Åtte år senere, i 2021 hører jeg knapt hackathons nevnt. Faktisk inntil nylig hadde vi kun dekket ett eneste hackathon på kode24.
Hva skjedde med hackathon?
Så fordømrade kult
2013 var altså første året jeg opplevde et hackathon. Selskapet vårt hadde akkurat blitt kjøpt opp og fått amerikansk eier, og i Amerika, der drev de med hackathons.
«I Norge fremførte vi vår beste tolkning av Marks Zuckerbergs visjon.»
Kuleste av alle var Facebook sitt hackathon, som ble hyllet i store nettaviser som Techcrunch. Selveste Mark Zuckerberg, den største hackeren av dem alle, ledet an seansen, med visjonen om at Facebooks neste geniale idé skulle stige ut av hackathonet.
I Norge fremførte vi vår beste tolkning av Marks visjon.
Vi bestilte rare t-skjorter med hackathon-et vårt sin logo på, bestilte masse fancy lunsj-sandwicher av typen man ser på amerikanske arbeidsplasser, kom på kule team-navn som "Dog in Spitfire", og gledet oss til å jobbe til seint på kveld, kanskje hele natta. Akkurat som i USA.
Vi leide til og med IBMs gamle lokaler på Kolbotn, for å få en skikkelig hackathon-følelse.
Verdien av hackathon
I våre øyne var 2013-hackathonet en brakende suksess. Teamet mitt koda døgnet rundt på en merkelig 3D-visualisering av brukerflyt, snekra sammen rundt en grunnforståelse av three.js og et API-endepunkt vi hadde glemt å stenge ned.
På fredagspresentasjonen var vi så slitne at vi så vidt orka å bytte slide i Powerpoint-en vår. Sjefen fulgte likevel interessant med, og vi følte vi viste frem rent gull.
Slik arrangerer du et vellykka hackathon
Da presentasjonen var ferdig rakk han opp hånden, og spurte:
- Hva vil dere si verdien av dette er for oss som selskap?
- Eh.. verdien?
Vi ble helt satt ut, for et antiklimaks. Vi hadde jobbet veldig hardt med å ha det gøy, og veldig hardt med å lage noe kult. Det vi derimot ikke hadde jobbet så hardt med, var hva den praktiske verdien av skaperverket vårt var.
Vi hadde ikke noe godt svar. Det hadde ingen av de andre hackathon-teamene heller på deres prosjekter.
Firmaets neste store innovasjon skulle ikke komme fra 2013-hackathonet. For en skuffelse.
Skulle det ikke holde å kode noe skikkelig kult?
Hackathon mistet fotfeste
Neste års hackathon var det litt mindre schwung over. Sandwichene fra amerika var borte, vi spiste kantinematen istedenfor. IBM-lokalene var også glemt, det fikk holde med kontorlokalene våre. Folk var litt slitne, og orka ikke døgne.
Året etter var det ingen som snakket om hackathon. Så da ble det ikke arrangert.
Så bytta jeg jobb, og glemte hele hackathon-konseptet. Det virka det som alle andre gjorde også, det var hvert fall ingen som snakket om hackathon på den nye arbeidsplassen min.
Hackathon var 2013 sitt Clubhouse: Megakult i en kort periode, så glemt og forlatt.
Hackathonet varte i 24 timer. Dette fikk de bygd
Hackathon-light
Årene gikk, uten at jeg tenkte så mye på hackathon.
Arbeidsplassen min satt etter hvert i gang noe de kalte "fredagslab"; en slags hackathon-light, hvor man fikk lov å bruke en fredag i uka på et egenvalgt prosjekt.
Det var egentlig mer praktisk en de gamle hackathonene: Ingen døgning, alt foregikk i arbeidstida, lite press på å levere noe fornuftig siden man bare hadde en arbeidsdag på seg, og så lenge man unngikk å bli trukket ut til å bake kake i lotteriet var alt greit.
Men selv om det kanskje var mer praktisk, føltes aldri like bra som et ekte hackathon.
Hackathon 2.0
Det var ikke før vi nylig dekket Arctic Code Developer Challenge og hvordan de hadde samlet inn 50.000 til veldedighet, at jeg kom på hvordan hackathon pleide å være.
Idealismen fra vårt hackathon i 2013 så nemlig ut til å leve i beste velgående i deres 2021 hackathon. Selv i en pandemiperiode.
Men i motsetning til 2013-versjonen hvor alt handlet om den amerikanske hackathon-drømmen, og kanskje ikke så mye substans, spurte nå utviklerne om hjelp til å skape verdi.
«Jeg tror vi trenger hackathon, enten det er for verdi, sosialisering eller læring.»
- Dersom vi alle hadde fått en utfordring til å lage noe for organisasjonen, som gjorde arbeidshverdagen deres enklere, ville det jo vært en utrolig god følelse i etterkant, etterspurte arrangør Thomas Sandsør.
Kanskje hackathon i 2021 ikke er så dumt likevel? Kanskje vi utviklere er mer modne og mer klare for et hackathon nå, enn for åtte år siden? Kanskje vi har lært at vi må samarbeide litt med andre som ikke koder, for å lage skikkelig kule ting?
Eller kanskje vi bare kunne trengt en arena på jobb hvor vi kunne fjaset rundt med teknologi, uten forpliktelser?
Ja til alt, spør du meg. Jeg tror vi trenger hackathon, enten det er for verdi, sosialisering eller læring. Helst alle tre.
Men det må jeg si: Hvis det ikke er hjemmelaget T-skjorte og teite team-navn, så vil jeg ikke være med.
Samla inn 50.000 - ønsker seg flere norske hackathons for veldedighet
- Organisasjoner bør være mer proaktive, mener ACDC-organisator Thomas Sandsør.