Historien er en uendelig løkke, så sjansene er store for at det vi diskuterer i dag, har vært diskutert før. Også åpne kontorlandskap, som kode24 har fokus på om dagen.
Norske utviklere jobber dårligst i åpent landskap
Overrasker ikke ekspertene. - Idiotisk, mener overlege.
Mandag 25. mai 1970 sendte NRK dokumentaren «Trellehav eller celler?», om det som da var ganske nytt her til lands: Åpne kontorlandskaper.
Og det var slettes ingen hyllest; journalisten er gjennomgående kritisk, de ansatte som sitter i landskapene ofte negative, og forskerne som intervjues like skeptiske da som nå.
Selv om kvinnesynet var tragisk annerledes den gang da, er det artig å se hvor lite debatten har forandret seg på nesten 50 år.
Her er fem ting å merke seg fra innslaget.
#1: «Penger og samarbeid»
Journalisten er naturlig nok opptatt av hvorfor mange norske selskaper gikk fra lukkede kontorer til til åpne landskap. Svarene er de samme da, som nå.
- Vi vil gjerne legge til rette for godt samarbeid i de forskjellige arbeidsgrupper, forteller en direktør i forsikringsselskapet Norske Folk, som skrotet planene om cellekontorer og hev seg på åpent landskap-bølgen.
- Har økonomien også betydd noe? lurer journalisten.
- Det er klart. Vi kan nå leie ut mellom 500 og 1.000 kvadratmeter mer enn ved cellekontorer, og det er innsparinger i å ikke ha korridorer, mener direktøren, som helst vil snakke om helt andre ting:
- Et kontorlandskap koster mer i investering, så det er først og fremst de hensyn jeg først nevnte: De psykologiske – filosofien at arbeidslederen bør sitte sammen med sine ansatte.
#2: Folk ble slitne
Så fungerte åpne kontorlandskap i 1970? Ble det bedre samarbeid og lykkeligere arbeidere?
- Jeg liker mennesker, så jeg trives mye bedre. Også er det mye lysere og triveligere enn å sitte på et lite kontor, synes jeg, forteller en ung kvinne i starten.
«Det er stadig bevegelser i rommet rundt meg.»
Så slipper mer kritiske røster til. En høflig herre i dress forteller at han blir «mer trett utover dagen», at han har vanskelig for å konsentrere seg og dermed også sliter med å «yte sitt beste».
- Jeg tror det først og fremst skyldes at det er så mange distraherende elementer her. Spesielt visuelt; det er stadig bevegelser i rommet rundt meg, som det er vanskelig å overse. Videre er det stadig lydpåvirkning. Man oppfatter bruddstykker av andres samtaler, man hører maskiner som går og folk snakker litt høyt fra pauserommet, forteller han.
Noe mer samarbeid har det visst heller ikke blitt, sier han, bare mer prat om alt annet enn jobb. En annen kvinne som intervjues er enig:
- Man blir jo mer sliten her, på grunn av alt surret hele dagen.
#3: Før hadde man hvilerom
Man var opptatt av å gjøre det riktig, i 1970, dette med å innføre åpne landskap. Og ett av elementene mange er opptatt av i dokumentaren er «hvilerom» eller «pauserom».
Én norsk direktør forteller at de måtte oppfordre sine ansatte til å bruke pauserommene mer, da de så at mange ble slitne av det åpne landskapet.
Og hos Volvo sine lokaler i Sverige vises det bilder av folk som tilsynelatende ligger og sover i hvilerommene.
- Ingen skal fra sin arbeidsplass se inn i pauseområdet, hvor man kan slappe av med kaffe og prat. Å hvile kan man gjøre i spesielle hvilerom, hvor døren kan låses, forteller journalisten.
#4: Kvinnesyn i åpent landskap
Sliter du med å forstå kvinnekampen? Tror du Mad Men er ren fiksjon? Da bør du se denne dokumentaren. For eksempel blir en misfornøyd herre spurt om det ikke finnes noen fordeler med åpent landskap.
Trenger du virkelig daglige standup-møter?
- For eksempel at kvinnene kler seg penere, og gjør litt mer for å se vakre ut enn før, kanskje? foreslår journalisten.
I en sekvens fra Volvo-kontoret i Sverige forteller journalisten at «damene er lettkledde», mens kameraet panorerer nedover bryster, mens Volvo har brukt 8,5 millioner kroner på klimaanlegg «for at ikke de mannlige ansatte skal bli for varme».
En forsker som blir intervjuet er dessuten skeptisk til uttrykket «åpent landskap». Mens kameraet filmer under pulten til en kvinne med kort skjørt, forklarer han:
- Navnet synes jeg ikke hører hjemme, kanskje bortsett fra mulige situasjoner hvor man ser litt kupert terreng på steder hvor det er mange velskapte damer.
#5: Forskere advarer
Da, som nå, var det forskere som advarte mot konsekvensene rundt åpent kontorlandskap. Professor og leder av Arbeidsfysiologisk institutt Kåre Rodahl, for eksempel.
I dokumentaren er han skeptisk til rapporter om økt produktivitet i åpent landskap, og peker på at alle forandringer øker produktiviteten midlertidig.
- Det viktigste er tross alt å plassere mennesker i situasjoner hvor man yter sitt beste. Folk med kreative arbeid må ha forhold som er noe annet enn de andre, kanskje, sier han, og kommer med en advarsel:
- Det er en fare for å spenne effektivitet- og rasjonaliseringsbuen så høyt, at selve menneskeånden sprekker. I så fall slår den tilbake, og hele systemet vil lide av den grunn.
NB: Innslaget fra 1970 nevnes i Brennpunkt-dokumentaren NRK kjørte i år, som også anbefales varmt til alle som er opptatt av kontorløsninger.
Unnskyld, jeg skal bare jobbe litt
Slik gikk mitt første møte med åpent landskap.