Unnskyld, jeg skal bare jobbe litt

KODE24 MENER: I 2018 må man ta på seg hodetelefoner for å være i fred på jobb. Slik gikk mitt første møte med åpent landskap.

Fagredaktør Jørgen Jacobsen i kode24 er luta lei åpne kontorlandskaper. 📸: Ole Petter Baugerød Stokke
Fagredaktør Jørgen Jacobsen i kode24 er luta lei åpne kontorlandskaper. 📸: Ole Petter Baugerød StokkeVis mer

Hånden opp om du opplever fysisk ubehag når hodetelefonene ligger igjen hjemme, og må sitte en hel dag på kontoret uten dem.

Du også, ja?

I går kunne kode24 fortelle at mange norske utviklere er misfornøyd med å arbeide i åpent landskap. I en verden uten vegger, er hodetelefonen selve Kong Arthurs Excalibur for en stakkars utvikler.

De skjermer deg fra omverdenen, så du skal få et stakket sekund i fred. Gjerne med støydemping også, så du slipper å høre Eivind og Truls diskutere noe sjakkmøl i sofaseksjonen bak deg.

Åpent landskap, fri idyll

I min første utviklerjobb satt vi i trange kontorer i Oslo sentrum. Lokalet var formet som en lang tarm. Åpent landskap var umulig.

Første arbeidsdag møtte jeg opp på mitt teams rom, hvor jeg satt med fire andre kollegaer. Rundt oss satt de andre utvikler-teamene i hvert sine rom.

«Før var alle team-rom sitt eget økosystem.»

Alle rom var sitt eget økosystem. De holdt morgen-standups, diskuterte prosjektet de bygget, som alle i rommet jobbet på, og pyntet rommet i team-relaterte plakater og annet fjas. Hva som foregikk inne på de forskjellige team-rommene visste du ingenting om, med mindre du hadde noe der å gjøre.

Firmaet gikk bra, og vi vokste. Stadig var det nye ansatte, og en dag hadde vi vokst ut av vårt lille kontor. Ledelsen gikk på jakt etter større lokale og sikret seg et gigantisk nyoppusset lokale, rett nedi gata. «Wow, kult!» tenkte jeg, «et helt nytt kontorlokale, med ny kaffemaskin!»

Jeg ble med på tidlig befaring, engasjerte meg i planleggingen, og var supernysgjerrig på hvordan team-avlukkene skulle bygges. Så kom flyttedagen.

Antiklimaks

En mild høstdag trillet vi kontorstolene våre over gata, og inn i et gigantisk antiklimaks. Det viste seg nemlig at det gigantiske åpne rommet jeg hadde sett på befaringen fortsatt var der! Eneste forskjellen var at nå var det fylt opp med heve/senke-pulter.

Det var ingen skillevegger, kun lave hvite skap til eiendelene dine. Pultene hadde heller ingen skillevegger, og stod tett i tett i små øyseksjoner. Lokalet var helt nakent.

«I det åpne landskapet skulle alt ha samme stil. Det måtte vi skjønne.»

Jeg kunne bokstavelig talt kaste stressballen min fra den ene enden av lokalet til det andre. Ikke at jeg turte det, for den stressballen kom jeg til å trenge framover.

Det første tegnet på at noe ullent var i gjære kom da en britisk utvikler prøvde å henge opp et meme-bilde han hadde printet ut på en søyle ved pulten sin. Et bilde av Picard fra Star Trek, om jeg ikke tar helt feil.

Bildet ble behørig sablet ned og fjernet sporenstreks. Nå satt vi i åpent landskap, og skulle ha lik stil i hele lokalet, nemlig. Ingen personlig stil per team. Det måtte vi da skjønne.

Standup-kaos

Så kom den store standup-diskusjonen. Fra før var alle teamene vant til å holde standup foran TV-er i sitt eget rom, med et par eksterne utviklere på Skype.

Nå skulle alle holde standup foran TV-er på lave hvite skap, midt i vår lille team-seksjon av det åpne rommet. Rett bak ryggen til en stakkars utvikler fra et helt annet team.

De lave hvite skapene var tross alt det eneste som skilte teamene fra hverandre. Vi oppdaget fort at standupene ikke kunne foregå i parallell med denne løsningen. Det var rett og slett ingen som kunne høre hverandre, og hvert fall ikke dem som ringte inn på Skype!

Da ble det vedtatt at det skulle være et eget tidsskjema for standups. Nå foregikk standups fra 09:00 på morgenen til 11:00. Med andre ord var det konstant støy i lokalet i to timer, fram til lunsj. Du rakk akkurat å komme i en god flyt, før neste «HELLO, CAN YOU HEAR ME? HELLOOOO» gjallet gjennom lokalet.

«Jeg brukte mine Bose QC 15 helt til skinnet smuldret opp og jack-pluggen knakk i ren utmattelse.»

Årets julegave

Ledelsen skjønte nok at dette ikke var en optimal løsning. Du kan gjette hva årets julegave til ansatte var. Bingo: støydempende hodetelefoner.

Jeg brukte mine Bose QC 15 helt til skinnet smuldret opp og jack-pluggen knakk i ren utmattelse.

Støy var derimot ikke det eneste uromomentet i det åpne landskap. Det nye lokalet var formet som et langt rektangel, med møterom midt på. Det førte til en konstant strøm av folk i lokalet som enten var på vei til, eller kom fra, et møte.

Siden ingen av pultene hadde skillevegger fikk man all bevegelsen fra møtefolket rett i sidesynet. Det høres kanskje ut som en filleting, men det kan være ekstremt irriterende når man prøver å konsentrere seg.

Så satt vi der da, i våre ekstremt striglede og ukoselige lokaler. Strippet for personlig pynt, men med fjollete corporate slagord på stock-bilder fra våre amerikanske eiere tilfeldig plassert rundt omkring.

I tillegg innførte ledelsen clean desk policy, som forbød alle å ha pynt på pulten sin. Daværende Dinside-journalist og nå kode24-redaktør Ole Petter kom på besøk og påpekte: «Oj, her ser det ut som et call-center». Og han hadde rett!

«Trivselrommet, som skulle gi avbrekk, ble gjort om til arbeidsrom. For de som ville jobbe i fred.»

Kranglefant

Over jul kjøpte ledelsen inn privatsofaer. Du veit; den typen sofa som har høye vegger, så man får sitte i fred. De ansatte som ikke var avhengig av ekstern skjerm begynte å sitte i dem hele arbeidsdagen.

De som ikke fikk plass i sofaen, satt på trivselsrommet. Et rom med TV-spill som var ment å skulle brukes til et avbrekk i arbeidsdagen. Men som nå var okkupert hele dagen av folk som flyktet fra det åpne lokalet. For å jobbe.

Jeg prøvde å påpeke problemet, men følte jeg ble sett på som en kranglefant. Vi hadde jo fått nye lokaler, tross alt! Og ny kaffemaskin!

Etter hvert begynte flere utviklere å si opp. De introverte utviklerne forsvant først. Deretter de som ikke orket det uproduktive åpne landskapet, meg inkludert.

Jeg tenkte at jeg aldri skulle jobbe i åpent landskap igjen. Foreløpig har det vært liten suksess på den fronten. For de fleste kontorlokaler for utviklere i Oslo er nemlig preget av åpent landskap-fetisjisme opp og i mente.

- Endelig kan vi jobbe sammen, som ett stort team, sier ledelsen!

Men fortsatt sitter jeg her, i 2018, med tredje generasjon støydempende hodetelefoner og prøver desperat å ignorere alle rundt meg. Så jeg får jobbet litt, på jobben.