– Vi utdanner talenter vi ikke tør å ansette
– Vi er mange som ser at bransjen vår er i ferd med å sage over grenen vi selv sitter på, ved å stenge døren for neste generasjon utviklere, skriver Cristhian Gertner.
Da jeg nylig delte min frustrasjon på LinkedIn over et utviklermarked i ubalanse, eksploderte innboksen.
Den overveldende responsen, både på innlegget og meldinger jeg har fått, bekreftet det jeg fryktet: Vi er mange som ser at bransjen vår er i ferd med å sage over grenen vi selv sitter på, ved å stenge døren for neste generasjon utviklere.
Som seniorutvikler i et marked som skriker etter kompetanse, skulle man tro at alt var på stell. Men under overflaten ulmer en usunn kultur som truer hele fagfeltets fremtid.
Møtes med stadig høyere krav
Selskapers ønskelister til seniorer har blitt absurde. Man forventer en slags teknologisk superhelt som kan hele stacken, fra frontend til backend, sky og database-arkitektur, gjerne med dyp ekspertise i AI i tillegg.
Man ønsker at én person skal fylle rollen som et helt team tidligere dekket.
Denne jakten på den perfekte super-senior blir enda mer absurd når jeg tenker på min egen erfaring fra den andre siden av bordet. Jeg har intervjuet både juniorer og seniorer, og sannheten er at på et standard teknisk intervju, er det ofte forsvinnende liten forskjell på dem.
Hverken jeg, eller noen andre seniorer, hadde vært der vi er i dag uten å ha fått lov til å være junior.
De ferske kandidatene kommer rett fra skolebenken, proppfulle av oppdatert teori, og kan ramse opp regler og prinsipper på kommando. Vi seniorer, på vår side, har ofte glemt de formelle navnene på ting vi gjør på ren automatikk hver eneste dag. Og skulle man dratt frem ekstremt avanserte spørsmål for å skille dem, blir det uansett en urettferdig øvelse – for begge parter.
Men la oss være ærlige. Hverken jeg, eller noen andre seniorer, hadde vært der vi er i dag uten å ha fått lov til å være junior.
Vi har alle en fortid der vi feilet, lærte av det, og sugde til oss kunnskap fra erfarne kolleger. Vi ble tatt inn under vingene til en mentor, fikk prøve oss på ufarlige oppgaver, og vokste gradvis med ansvaret.
Ansetter ikke dem de investerer i
Denne essensielle reisen – selve fundamentet for å bygge senior-kompetanse – er markedet nå i ferd med å systematisk ødelegge.
Det mest hjerteskjærende eksempelet jeg kjenner til, er lærlingordningen i Oslo Kommune. Jeg har fulgt med på hvordan unge talenter fra videregående har jobbet ett år i praksis og nå står klare med fagbrev som utviklere. Inntrykket mitt er at dette er dyktige, lærevillige folk som har levert solide løsninger og blitt skreddersydd for kommunens systemer og behov.
Men så kommer det ironiske paradokset: Kommunen som har investert i dem og formet dem, ønsker ikke å ansette dem.
Begrunnelsen? De mangler visstnok erfaringen som kreves. Den samme organisasjonen som definerer og godkjenner kompetansen, anerkjenner den ikke som god nok for seg selv. Man skyver bort perfekt tilpassede kandidater, og velger heller å svi av budsjettet på dyre konsulenter.
Noen vil kanskje peke på AI og si at vi ikke trenger like mange juniorer lenger. Jeg bruker AI daglig, og ja, det er en utmerket sparringspartner. Men den er nettopp det – en partner, ikke en erstatning for menneskelig vekst.
Koden den produserer er ofte rotete og mangler forståelse for "best practices". Jeg bruker tid på å rette opp i småfeil med tilhørende kompileringsfeil, for deretter forklare AI-en gjentatte ganger hvorfor StringBuilder er bedre enn String i en stor løkke. AI kan ikke erstatte den kritiske tenkningen og erfaringsbaserte læringen en junior tilegner seg i et team.
Den mest lønnsomme investeringen
Advarselen ligger snublende nær i vår egen historie.
Ringer det en bjelle når jeg nevner COBOL? Vi sluttet å utdanne folk i et språk vi trodde skulle dø. Men systemene i bank, forsikring og flyindustrien bestod. Kompetansen forsvant med pensjonistene, og resultatet ble en desperat mangel der de få gjenværende ekspertene kunne starte egne firmaer og fakturere himmelske summer.
Jeg hører allerede om konsulenter som nærmer seg en timepris på 2400,- kroner. Er det denne fremtiden vi ønsker oss?
Dette er ikke veldedighet.
For ja, vi seniorer kan gjøre mye. Men vi klarer ikke å levere et produkt i tide uten at juniorer er med på å dra lasset. Vi klarer ikke å vedlikeholde og fornye en hel bransje alene.
For min egen del er jeg ikke i tvil: Den dagen jeg selv sitter og skal ansette, kommer jeg til å gi en junior sjansen. De er tross alt de som i morgen skal overta etter både deg og meg, og vedlikeholde systemene vi bygger i dag.
Dette er ikke veldedighet. Det er den mest kritiske og lønnsomme investeringen vi kan gjøre i vår felles fremtid.
