kode24, som jeg nylig lærte skrives med liten k, selv om jeg er usikker på om det gjelder i begynnelsen av setninger, sendte meg nylig av gårde for å rapporterte fra Game Developers Conference (GDC) 2024 i San Francisco, verdens fremste spillmesse.

Og med "sendte meg", mener jeg at jeg maste meg til presseakkreditering om jeg skrev en gratis rapport.

Det hele endte med med politi, bombehund og nødlanding - men før det var det ekstremt fett og lærerikt.

Her er rapporten.

Velkommen til Tenderloin

San Francisco er en av verdens beste byer, og også en av verdens jævligste, basert på en modell fra den populære TV-serien Twin Peaks eller mulig en ren tilfeldighet. For alle med en grunnleggende interesse for teknologi og techmytologi, er dette Mekka - og man er forpliktet til å dra dit minst 27 ganger i løpet av livet.

Det første man får beskjed om, er å aldri bo i bydelen Tenderloin, som er fullstendig overtatt av fentanylavhengige hjemløse.

Ettersom jeg var i siste liten med bestillingen, og med det mener jeg under et år i forkant, kostet flyreisen meg 18.500 kroner av mitt totale budsjett på 15.000 som jeg hadde fått sponset av Dramatikerforbundet. Av økonomiske årsaker gikk jeg derfor inn på hotelltjenesten Hotwire, hvor du får rimelige men uspesifiserte hoteller innen et avmerket område, og valgte meg Moscone Centre Area - oppkalt etter gigantiske konferansesenteret hvor begivenheten skulle finne sted, og fant et 4-stjerners (av 5) hotell med topp anbefalinger.

Kort tid etter ble jeg gratulert med mitt 3-stjerners hotell (rundet opp fra 2.6, av 6) i Tenderloinområdet, ble nektet refusjon, og konkluderte med at dette måtte være fordi noen andre i kode24-redaksjonen oppførte seg som drittsekker i et tidligere liv.

Spillindustrien treenighet

Det er for meg et kunstig skille mellom utviklere og spillutviklere, som ikke bare grunner i at den ene gjengen tjener dobbelt så mye og at den andre på papiret følger drømmene sine (oi, der klødde det i kommentarfeltfingrene dine, kompis). Da jeg utviklet en interesse for begge delene i min ungdommen, var fagfeltene sammenslått og drev du med det ene, så drev du litt med det andre.

I utlandet virker skillet langt mer utvisket, og med utlandet så mener jeg de kvadratkilometrene som er omtalt i denne artikkelen - en artikkel jeg planla å holde kort helt til denne meningsutvekslingen med kode24's egen sjefs-et-eller-annet Jørgen Jacobsen.

Spillindustrien, et ord spillindustrien hater, er delt i tre:

• Det ene ytterpunktet består av folk utelukkende vil lage uinspirerte remakes av spillene de selv vokste opp med og hater alt av innovasjon som har funnet sted etter at de sprengte konfpengekontoen sin på gaming-PC og tilhørende klistremerker som forteller at de er bedre enn folk som klarer 3 armhevinger.
• Det andre ytterpunktet utgjøres av folk som lener seg ukritisk inn i alt som finnes av utestet teknologi og drømmer om en verden hvor man kan trade haptiske NFT-dildoer i Metaverset for å bedre kunne slappe av etter en lang dag med kryptomining og kansellering av folk de føler seg bedre enn.
• I midten har du heldigvis en kjerne av folk som overraskende nok minner om meg, som strengt tatt gjør mye av det samme som disse to ytterpunktene men også er bedre enn dem.

GDC, Day of the Devs, GTC

Game Developers Conference (GDC) er en teknologimesse like mye som en spillmesse.

For å øke forvirringen, arrangeres dette butt-i-butt med Day of the Devs, som er ikke en utviklerkonferanse, men en visningsplattform for spillskapere, samt GTC, NVIDIAS GPU Technology Conference, hvor det snakkes ekstensivt om at kunstig intelligens ikke kommer til å ta over jobben din, før det showcases kunstig intelligens-verktøy som definitivt kommer til å ta over jobben din, og jeg snakker spesielt om deg, Einar.

Har du en raus arbeidsgiver og ingen barn, får du med deg alle 3, men jeg har det motsatte (minus ingen barn er +1 barn, eller 1.6 i mitt tilfelle, ta et kodekurs). 30.000 mennesker tok turen innom Mosconesenteret denne uken, et svimlende antall som etter mine beregninger er over dobbelt så mange som tok turen innom kode24-dagen, som dro ca 300 folk og det til tross for at jeg holdt quiz der, så her er det forbedringspotensiale.

Nintendo Switch og fentanyl

Jeg bestemte meg for å følge etter to personer med turkis hår med nesa ned i en Nintendo Switch, for å finne veien til konferanseområdet, etter at de rundt 200 hjemløse som sov utenfor hotellet mitt hadde blitt brutalt spylt vekk med brannslange, noe som viste seg å være et daglig morgenrituale i dette området.

Den menneskelige tragedien lar seg ikke stikke under en stol, og avhengig av hvem man spør, så er dette enten republikanerne, demokratenes eller legemiddelindustriens skyld - sannsynligvis en salig miks. En human politikk som gjør at hjemløse aller nådigst mottar bittelitt penger, og med et tilgivende klima som øker oddsen for å overleve en vinternatt, tiltrekker seg mennesker som har falt utenfor systemet i omkringliggende stater uten de samme forholdene - slik jeg i skrivende stund har forstått det.

Eller, fordi Trump ikke har fått lov til å være hard nok mot dem, slik det ble påstått av en Uber-sjåfør som også prøvde å selge inn startupen sin som solgte vannflasker med en tilhørende app som på ingen måte var koblet til vannflasken, men som promptet deg til å huske å drikke vann, noe verden på mirakuløst vis har klart seg uten i millennier. Personlig føler jeg vel mest at darwinismen har sviktet mest i dette siste tilfellet.

Uansett årsak er det brutalt, alle her er noens barn, fentanyl er det mest brutale rusmiddelet som er oppfunnet og det går sjokkerende kort tid fra hjertet ditt synker til du begynner å legge alternative reiseruter for å slippe å tenke på problemet, eller tråkke i menneskelige ekskrementer - noe den ene av de to jeg fulgte etter gjorde i akkurat dette øyeblikket da det viste seg at de gikk i feil retning.

Klistremerke-seanse

Oppgitt over mitt ufrivillige reisefølge, bestemte jeg meg for å følge en fyr som lignet på Richard Hendricks-karakteren i tv-serien Silicon Valley i stedet, ettersom jeg mistenkte han var høyere oppe i det økonomiske hierarkiet i spillbransjen og dermed hadde utviklet en evne til å komme presis til møter. Jeg fant raskt en kandidat, da denne arketypen utgjorde ca ⅓ av alle jeg støtte på under denne reisen - oppmot ⅔ når man nærmet seg Palo Alto.

Hvis du for øvrig lurer på hvorfor Silicon Valley er verdens beste TV-serie, så anbefaler jeg deg å søke på "dick jerking algorithm" på YouTube, men slik jeg kjenner deg, har du allerede gjort det, kjære leser.

Den ekstremt fordomsfulle tilnærmingsmetoden min funket så klart, og etter kort tid befant jeg meg i en av de tre gigahallene til Moscone.

Innsjekkingen gikk ut på at du valgte klistremerke med pronomen, samt et grønt, gult eller rødt klistremerke avhengig av om du var komfortabel med at folk tok deg i henda / holdt øyekontakt, om du ønsket at de holdt respektfull avstand eller holdt seg til helvete unna. Jeg var fristet av sistnevnte, men som journalist ville dette mulig sende feil signaler.

Klistremerkeseansen ble fulgt opp av en liten forelesning om at det ikke var lov til å voldta noen, noe jeg noterte i et Evernote-dokument i tilfelle jeg skulle glemme det.

Dette var mulig det minst intuitive jeg noen gang hadde sett, helt frem til jeg besøkte premissenes toaletter, som bød på en advarsel om å ikke drikke vannet fra skåla.

Tafsing og voldtekt

Endelig begynte forelesningene, og det var de du var kommet hit for å lese, så strengt tatt burde du ha bladd ned hit til begynnelsen av artikkelen (journ. am: Jørgen, bruk 1 uke på å kode en funksjon som tar deg rett ned hit).

De var fantastiske, bortsett fra de som ble avholdt av Google, Microsoft eller andre som snakker høylytt om å gjøre verden til et bedre sted mens de gjør nøyaktig det motsatte, og hadde betalt seg inn på foredragsplassene.

Samtlige forelesninger på mandagen begynte med en oppfordring til å ikke tafse eller voldta, med bilde av en QR-kode man kunne benytte for å rapportere slikt - da dette var tidsbesparende i forhold til å taste inn url'en. Jeg tenkte at dette strengt tatt ikke burde være nødvendig, før jeg skjønte at det dessverre antageligvis var det - og at dette var basert på en eller annen uheldig historikk.

Som alle andre fornuftige mennesker i 2024 (les: folk på 40+) er jeg kontinuerlig dratt mellom å sette pris på intensjonen bak korrigerende tiltak, samt å kjenne på at håndhevingen av disse tidvis mister litt bakkekontakt, og tenker i mitt stille sinn (les: skriver for tusenvis av lesere) at folk kanskje burde evne å utvikle et eget forpult kompass uten støttehjul, men innser at overkorrigerende tiltak eksisterer fordi ikke alle evner nettopp dette, og at summen av menneskelige lidelser i det store og det hele blir sannsynligvis blir mindre på sikt og at om det er dette som må til for å redde bare én person fra overgrep eller å drikke fra en offentlig toalettskål på et arrangement med 30.000 besøkende, så er det bra.

Note to self: Husk å oppdra barna mine (jeg noterte dette også i et Evernotedokument, i tilfelle jeg skulle glemme det).

Vi er på vei inn i amatørenes tidsalder

onsdag 21. juli 2021

Free-To-Play-summit

Free-To-Play-summiten som sparket det hele i gang, var en feiring av årets beste spill med formål om å dra mest mulig penger ut av spillere gjennom heftig bruk av analyser, statistikk, behavioristisk psykologi og kynisme.

Alle foreldre som har lastet ned et "gratisspill" til ungen sin for så å la dem blitt bombardert med reklame for et nytt spill som gjør akkurat det samme, vet hvor lett det er å bli lurt gang på gang her og hvor mange timer som kan ryke i Candycrush fordi det føles som verdiskapning å se på blinkende steiner og gjerne betale litt ekstra for å slippe å vente 3 minutter på blinkingen eller "lure" appen ved å se på reklame i stedet.

Samtidig det viktig å begynne tidlig for å forberede barna på en verden av sosiale medier hvor irregulær og dermed ekstra pirrende belønning i form av hjerter og notifikasjoner, AI-justerte videoer av Joe Biden som tilfeldigvis stammer og snubler litt ekstra mye før rett før valgkampen, total utlevering av personlig data og brukermønstre samt et kamera som er pekt mot deg til en hver tid og på ingen måte tar bilde av ansiktet ditt hvert 5. sekund utgjør hoveddelen av brukeropplevelsen.

Dette er i hvert fall fordommene mine til sjangeren, en fordom som også inkluderer tanken om at Free-to-play spillene gir deg minst mulig og tar mest mulig, noe som ble styrket da jeg sjekket bioen til den første foreleseren som kunne fortelle at [last year's bio is fine] uten å linke til den.

PS: jeg hørte i etterkant fra en kollega at foredraget hadde vært helt fantastisk og at flere spillene var verdt å spille, men som du sikkert har skjønt: jeg er ingen profesjonell journalist.

Assassins Creed-forfatter

Mengden parallelle konferanser var overveldende, og det var til en hver tid 3-4 jeg kunne tenke meg å gå på. Som deltager får man heldigvis tilgang til hele sulamitten i etterkant, gjennom GDC Vault, som legges ut et par uker etter eventet og som også kan sees av betalende ikke-deltagere, for en stiv pris som jeg allikevel vil påstå er verdt det, i hvert fall om du får arbeidsgiver til å betale, noe de garantert kommer til å gjøre etter å ha lest denne artikkelen, med mindre arbeidsgiveren din er Microsoft eller Google.

Min tur gikk til en av de mange narrative forelesningene, som - ettersom jeg arbeider som spillforfatter - var hovedinteressen min på konferansen, ved siden av å forsøke å holde meg oppdatert på hva som foregår i AI-verdenen, noe man strengt tatt burde ha gitt opp for lengst.

Val Tamer, en representant fra Ubisoft, et selskap primært kjent fra Assassins Creed-serien, en spillserie som har klart å revitalisere samme grunnmodell gjennom nær et dusin iterasjoner ved å pakke dem inn i et nytt og tidvis fabelaktiv narrativ, snakket om hvordan man skaper såkalte seasonal narratives - i praksis dødslange historier, med inspirasjon fra tegneserieverdenen, dramaserier og såpeoperaer - og bygge brukervaner gjennom emosjonell tilknytning.

Tamer, som finnes på twitter.com/val_tamer og nylig utga en bok om narrativ design, snakket også om hvordan prinsipper fra historiefortelling kan benyttes i ikke-historiebaserte konsepter, så vel som i bygging av merkevarer - du vet, det som Elon Musk var jævlig god til, før han ble jævlig dårlig på det.

CD PROJEKT RED

CD PROJEKT RED stod etter min mening bak de beste forelesningene, og bød på et innblikk bak kulissene til Cyberpunk-spillet, og mer spesifikt DLC'en (downloadable content, tilleggsmaterialet) Phantom Liberty.

I denne utvidelsen hadde de tatt lærdom av erfaringene fra produksjon og publisering av grunnspillet, som fikk en massiv trøkk da det ble sluppet med litt for mange bugs - men kort tid etter utgjorde en av mer solide spillopplevelsene de senere årene.

Kodere, grafikere, musikere og historiefortellere bød alle på sine unike erfaringer, hvorav de fleste hadde underteksten "folk bør snakke sammen, samt jobbe i teams hvor man tar ansvar for en konkret del og føler et ansvar for sluttproduktet".

Mest interessant var shaderprogrammeringen som utgjorde "Blackwallen", en (og jeg parafraserer) retro-futuristisk visualisering av internett i 2077 som om det skulle vært konseptualisert på 80-tallet og ikke måtte ligne for mye på The Matrix - en sanse som fikk meg til å tenke at kode24 burde skrive mer om Shadertoys - samt en demonstrasjon av manusforfatternes bruk av selskapets spillmotor Red Engine (som nå angivelig skal byttes ut med Unreal) og dens nodebaserte dialogsystem hvor hvert samtale- og handlingsvalg samt påfølgende reaksjoner hver utgjør en node, som spillet hadde 250.000 av.

Selskapet hadde i utvidelsen forsøkt å løsrive seg fra cinematiske cutscenes, eller rent passive animasjoner, som tradisjonelt har vært et viktig verktøy for å fremtvinge en konkret handlingsretning og gi spilleren nødvendig informasjon - men som ofte oppleves som et nødvendig onde, og av og til svært irriterende da det fratar spilleren kontroll.

I Phantom Liberty siktet man på å gjøre cutscenene interaktive, som strengt tatt bør være formålet i et spill - men hvor man da også er nødt til å programmere for hver eneste tenkelige handling spilleren kan forestilles å gjøre - som for eksempel å skyte av hodet til oppdragsgiver midt i en monolog.

De som er interessert i å lese mer om interaktiv historiefortelling, anbefales å sjekke artikkelen min på dramatikerforbundets nettsider som antageligvis kommer i neste uke og som jeg sannsynligvis kommer til å glemme å linke til her, eller spørre meg om det over en øl hvor jeg sannsynligvis ikke kommer til å slutte å snakke om det selv lenge etter at du har mistet interessen.

AI, AI, AI

I hallen utenfor var det satt opp nødrasjoner med vann, kaffe og turkis hår på tappekran for de som skulle ha gått tom mellom de intense forelesningene, som bød på alt fra demonstrasjon av Tencents nye AI-spillmotor GiiNEX, 3 av de 4 største tech-selskapenes forelesninger om at de var bedre på inkludering enn de andre (Apple møtte ikke opp, da de helst gjør egne eventer, men også i følge seg selv bedre på inkludering), og hundrevis av andre.

AI var ikke overraskende et nøkkelord, og alle forelesningen begynte, etter en kjapp oppfordring om å ikke tafse, med å forklare at AI ikke kom til å ta over jobben din (men at du kom til å miste den til noen som bruker AI, et utsagn samtlige trodde de hadde kommet opp med selv, og lot synke inn for dramatisk effekt, som uteble i 10 av 10 tilfeller), for deretter å demonstrere teknologi som enten aldri kom til å ta av eller som helt åpenabart kommer til å gjøre det, og den eneste måten å kunne uttale seg bastant om dette er etter at det allerede har skjedd på samme måte som alle forutså dotcombobla - i etterkant.

Men, jeg prøver meg allikevel på en bastant prognose, siden jeg har gjort 8 podcast-episoder om kunstig intelligens og dermed har langt forbigått det offisielle kravet for å bli omtalt som ekspert i media, som ser ut til å være 1 episode.

Wow, men også, meh

AI, eller KI for kverulantene der ute som endelig har funnet en ny og superiteressant måte å gjøre seg selv relevante på i debatter som strengt tatt handler om noe annet, gjør seg foreløpig best som assistent, avlaster og produktivitetsverktøy, og folk begynner allerede bli drittlei av det generiske uttrykket i Dall-E og Midjourney.

Alle fikk vi bakoversveis da vi testet musikkverktøyet Suno, delte lenker hvor vi skrev "der røyk den industrien også, gitt" (innrøm det, du har gjort det), brukte det 3 ganger og har ikke vært innom siden fordi, wow!, men også, meh.

Jeg tipper det samme på nær sikt vil gjelde spillmotorer, hvor du raskt kan få opp en fungerende prototype basert på et gjennomsnitt av spill fra de siste 40 årene, for deretter å bli frustrert over mangelen på kontroll og mulighet for personalisering, og når dette kommer, har antallet menyvalg for å gjenvinne nettopp denne kontrollen skalert opp programmet slik at det minner mistenkelig om en vanlig spillmoter, dog mulig et knepp bedre, og det er bra.

Intuivtive oppslagsverktøy for kode, generatorer for 3d-assets som sparer deg halvannen time med Youtube-tutorials fra 14 år gamle onanister som både er tekniske genier men samtidig aldri, aldri får mikrofonen til å funke ordentlig - når du egentlig bare ønsker en 3d-pappkasse og en fakkel i bakgrunnen som jeg strengt tatt blåser i om har et personlig preg - samt mulighet for å mate egne assets inn i verktøy for å få redigerbare forslag basert på eget innhold, er der spillindustriens verktøy for meg ser ut til å gjøre seg gjeldende de kommende årene.

Vi kommer til å bli tatt over på sikt, men det er definitivt ikke ennå.

– Jeg trives ikke lenger på internett

mandag 15. januar 2024

Apple IIe og NeXT

I utsillingshallen var diverse former for motion capture-teknologi noe av det mest iøynefallende, med godt over et dusin forskjellige utstillere med alt fra massive og kostbare rigger til bruk i AAA-spill (som er bedre enn AA-spill, men hakket dårligere enn AAAA-spill, om du skulle trenge en definisjon), til enkle hjemmerigger som lar deg spille idrettsspill uten haptisk tilbakemelding eller frisk luft, og med en liten, men merkbar latency som gjør at spillopplevelsen ikke er helt der enda - for dyrt, for tregt, for plasskrevende men betraktelig bedre enn for et år siden.

Flere båser, blant annet en fra Harvard, demonstrerte teknologi som leste hjernebølger og lot deg spille spill uten at Elon Musk opererte noe inn i hjernebarken din - vanvittig fascinerende, men oppmerksomheten min ble trukket inn av noe helt annet, nemlig båsen til The Museum of Art and Digital Entertainment - som stilte med selve gullstandarden av teknologi, nemlig en Apple IIe.

Maskinen hadde nylig tatt fyr da de forsøkte å stille den ut, men heldigvis hadde de tatt med seg en backup - som dessverre også brant opp. Jeg kan også, til leserens store fornøyelse, fortelle at jeg endelig fikk testet en NeXT-maskin, innovasjonen Steve Jobs skapte da han ble kastet ut av Apple og som ble brukt som verdens første webserver av Tim Berners Lee. I en parallell virkelighet kunne dette lett vært en av de store maskinene, og er det på en måte enda ettersom den ble kannibalisert inn i Apple igjen, et selskap jeg av en eller annen grunn ikke har fornærmet i denne artikkelen enda så fuck dem.

Eller vent, det gjorde jeg, så jeg trekker det tilbake.

San Francisco og de omkringliggende områdene byr på verdens fremste museer for datainteresserte, og dit går reisen neste gang - men jeg måtte rekke et fly. Jeg sa far vel til Mosconesenteret for denne gang,

En bombetrussel på tampen

Jeg begynte på min 24 timers tur fra San Francisco til Høylandet, og hadde booket ekstra beinplass på nattflyet grunnet mine to meter. Beinplassetene på SAS-flyet viste seg å være ved siden av babyplassene, så jeg hadde den store fornøyelsen av å tilbringe natten ved siden av 4 spedbarn som strengt tatt utviste bedre humør enn meg den natten, men det skulle ikke så mye til.

Etter to timer i København, hvor jeg tilbragte 1 av dem i massasjestol og resten med å spise blingser, gikk flyet videre til Sola lufthavn, og turen gikk strålende bortsett fra at noen ringte inn en bombetrussel.

Flyet snudde, i det kapteinen bød på en ullen forklaring om manglende landingstillatelse grunnet værforhold eller lignende, i det vi bokstavlig talt så Sola flyplass under oss i strålende sol.

Det ble uggen stemning, som eskalerte noe så inn i helvete da en panisk flyvertinne kom løpende inn og ropte om at de måtte finne "the thing", og at kollegaene hennes måtte sjekke under gulvet - for så å kommandere oss først frem, deretter bak i flyet akkompagnert av null informasjon fra øvrig ledelse - mens flyet kjørte ut over vannet, som langt fra var i direkte linje mot returflyplassen København.

Jeg gikk fra å tenke at dette var en falsk trussel - til å, i likhet med de fleste andre på flyet, tenke at her var det faktisk en bombe - og livet gikk foran øynene mine i revy. Jeg fikk skrudd på mobilen og sendte det jeg mistenkte mulig var siste melding til min sønn og gravide samboer, og ble vemodig over at de mulig skulle tilbringe resten av sine dager uten meg og at jeg aldri fikk en sjanse til å spille ferdig Baldurs Gate 3, som er fantastisk.

Slike hendelser setter virkelig ting i perspektiv. Tre brannbiler og seks politibiler møtte oss ved ankomst, og jeg ble sniffet på av bombehund og måtte tilbringe 5 timer i et venterom og påfølgende skrankekø for å få utdelt hotell som jeg skulle få tilbringe et par timer på, full av adrenalin før jeg skulle fly videre med SAS, noe jeg gledet meg stort til. Om ikke annet endte det hele i lokalavisa, hvor de brukte et bilde av meg fra en filminnspilling som strengt tatt fikk meg til å se ut som hovedmistenkt i hele bombescenarioet.

Jeg fant også ut en SAS-hack, som er at når du trenger service så får du en kølapp basert på om du taster inn at du er gullmedlem og førsteklassepassasjer eller innrømmer at du ikke er det, noe de ikke sjekker når du kommer til skranken, så jeg var definitivt ikke sistemann inn på hotellet den dagen.

Etter 40 timer, og en nær døden-opplevelse, som på ingen måte forandret meg ettersom neste melding til samboer et par timer senere gikk ut på at jeg klagde over mobilladeren min og mangel på minibar, er jeg endelig hjemme - og jeg kan ikke vente på å dra tilbake. Jeg håper jeg ser deg der, og om ikke lover jeg å skrive en enda lenger rapport, med mindre noen betaler meg.

Jeg møtte nemlig en coyote også, men det får bli en annen historie.

Jobber helst stående eller liggende: «Liker ikke å sitte»

onsdag 14. februar 2024