Oljefondet vil ikke skrote teknologi-giganter: «Absurd og uakseptabelt»
– Stoltenbergs forklaring på hvorfor Big Tech skal skånes fra utelukkelse er både absurd og uakseptabel, skriver Siri Bruskeland og Espen Dalløkken i Tech Mot Folkemord.
Finansminister Jens Stoltenberg vil endre Oljefondets etiske retningslinjer slik at det ikke blir mulig å selge seg ut av verdens største teknologiselskaper - selv om de er involvert i folkerettsbrudd.
- Årsaken, forklarer han, er at disse selskapene utgjør en så stor andel av Oljefondet at et salg ville gjøre fondet mindre representativt som et «bredt indeksfond».
- Han understreker dessuten at det kun er en liten del av virksomheten deres som er knyttet til folkerettsbrudd – og at disse selskapene samtidig er blitt en uunnværlig og integrert del av hverdagen vår.
Dermed får altså verdens største teknologiselskaper, som er dypt involvert i folkemord og okkupasjon i Palestina og andre alvorlige brudd på folkeretten, frikort fra Oljefondet til å gjøre hva de vil.
The Magnificent Seven
I finansbransjen kalles techmonopolene Apple, Alphabeth (eier av blant annet Google og YouTube), Amazon, Meta, Microsoft, Nvidia og Tesla, for The Magnificent Seven.
Selskapene har vært melkekuen til investeringsfond over hele kloden de siste ti årene. Totalt utgjør Oljefondets investeringer i disse selskapene over 2.300 milliarder kroner (per 30. juni 2026), tilsvarende nesten 12 prosent av fondets totale verdi.
Seks av de syv selskapene har to viktige ting til felles:
- De har fått tillatelse til å vokse seg så store at de i praksis har monopol i sine viktigste sektorer
- De har store kontrakter med det amerikanske forsvaret, som både står for mye av inntekten deres og er sentral for forskning og utvikling av teknologien deres
Nesten alle leverer teknologi til det FN kaller et folkemord. Det har blitt dokumentert utallige ganger, og bekreftet av det israelske militæret selv, at disse selskapene har hatt en stor betydning i krigføringen i Gaza.
Eksempelvis har Google og Amazon gjennom kontrakter som Project Maven og Project Nimbus, bistått Israel med skyløsninger som driver mange av systemene som brukes mot et forsvarsløst palestinsk folk. Disse kontraktene har bidratt til en vesentlig del av inntjeningen deres i tillegg til forskning og utvikling. Google har et tett strategisk samarbeid med våpenprodusenten Lockheed Martin i utviklingen av våpen og bomber utstyrt med kunstig intelligens fra Google til bruk i okkuperte Palestina.
Det burde derfor være helt åpenbart at våre sparepenger ikke skal investeres i slike selskap.
Absurd og uakteptabelt
Dersom Oljefondet hadde tatt sine folkerettslige forpliktelser på alvor, ville det ikke bare hatt direkte innvirkning på selskapene det hadde solgt seg ut av (Oljefondet eier over 1% av samtlige Magnificant Seven-selskaper), det ville også hatt en enorm innvirkning på nasjonal og internasjonal finanssektor.
De fleste fondsforvaltere i Norge baserer sine etiske retningslinjer på Oljefondets standarder, og mange internasjonale fond ser til Oljefondet som en slags lederstjerne innen etikk og bærekraft.
Derfor ville et presist og grundig etisk regelverk hatt ringvirkninger langt utover Oljefondet.
Stoltenbergs forklaring på hvorfor Big Tech skal skånes fra utelukkelse er både absurd og uakseptabel. Å hevde at selskapene ikke kan utelukkes fordi de er for store, er et urimelig og prinsippløst argument.
Hvis vi følger den logikken bakover i tid ville Stoltenberg ha forsvart tobakkselskapene sin «rett» til å gjøre befolkningen avhengig og utsette den for livsfare fordi selskapene var lønnsomme å investere i, og de var en viktig del av mange menneskers dagligliv.
Norge kunne ha brukt sin makt til å presse verdens største teknologiselskaper til å ta ansvar.
Kunne presset teknologigigantene
Samtidig illustrerer Stoltenberg sine poenger med ubehagelig presisjon den alvorlige situasjonen vi nå står i:
En håndfull selskaper har vokst seg så mektige at de i praksis har blitt umulige å regulere og dermed står utenfor demokratisk kontroll. De få finansielle institusjonene som kunne utfordret dem, vil ikke gripe inn og ramme dem økonomisk – av frykt for å skade «indeksen» og dermed sin egen økonomi. Resultatet er at vi har overlatt styringen av samfunnet til private monopoler.
Norge kunne ha brukt sin makt til å presse verdens største teknologiselskaper til å ta ansvar.
I stedet velger Stoltenberg å beskytte dem – og med det, å sette profitt foran prinsipper og hele Norges troverdighet og integritet på spill.
Jens Stoltenberg ser ut til å mene at vi må velge profitt over folkeretten fordi vi må tenke på fremtiden, men uten folkeretten er fremtiden utrygg for oss alle
