Hvem tjener på dine konsentrasjonsvansker?

Uttrykket "Dersom du ikke betaler for et produkt, er det du som er produktet" stammer fra 70-tallet.

I nåtidens digitale landskap benytter de fleste seg av gratistjenester som Facebook, Instagram og Snapchat, men det finnes dessverre ingenting som heter en gratis lunsj, og det virkelige betalingsmiddelet er data og personopplysninger.

Oppmerksomheten din er gull

Aktiviteten vår på disse sidene overvåkes og lagres som data. Det er denne informasjonen som reklameselskaper som Google og Meta selger videre til tredjeparter. 

Forretningsmodellen deres er enkel: Å samle mest mulig data og eksponere deg for reklame basert på dette.

Dette skaper implikasjoner for brukernes oppmerksomhet. For å maksimere sin profitt gjør selskapene det de kan for å holde brukerne sine lengst mulig inne på plattformene.

Ledende teknologiselskaper i Silicon Valley spytter inn svimlende summer for å utnytte oppmerksomheten vår mest mulig. Ingeniører i verdensklasse lager kompliserte algoritmer. Alle triks i boka brukes for å stimulere hjernens belønningssystem mest mulig og konvertere mangel på selvkontroll til tid med nesa ned i mobilen.

Det er ingen mangel på lønnsomhet i denne sektoren. I dag er markedsverdien til Google nesten seks ganger så stor som oljegiganten ExxonMobil. På sett og vis har det blitt mer lukrativt å stjele oppmerksomhet enn å utvinne olje. 

Som å dukke opp høy på jobb

Oppmerksomhetsøkonomien er svært forstyrrende. Som student er dyp konsentrasjon en av de gjeveste ferdighetene man kan tilegne seg. At fokus og distraksjon er to sider av samme sak, blir derfor en viktig innsikt. Skal man kunne fokusere godt, må man eliminere kilder til distraksjon.

En likning for produktivitet kan formuleres som antall timer jobbet, ganget med intensiteten. Likevel fremstår det som at førstnevnte faktor veier tyngst hos de fleste, og kvaliteten settes under kvantiteten.

Det er krevende å nå en flytsone, og med konstante avbrytelser og distraksjoner blir det praktisk talt umulig. Derfor sjokkerer det meg at folk sitter med telefonen i synsfeltet samtidig som de “jobber”.

Det er nok flere som tenker at de er en god "multitasker", men å gjøre to ting samtidig er dessverre ikke noe menneskehjernen er i stand til. Hjerneforsker Earl Miller fra MIT har vist at raske skift i fokuset skaper kognitiv friksjon og reduserer produktiviteten.

En annen studie fra King's College London har vist at "multitasking" når man jobber gir samme effekt som å miste opp til 10 IQ-poeng.

For referanse er denne nedgangen sterkere enn om man har røyket hasj, eller mistet en hel natts søvn. En kan altså like greit dukke opp høy på skolen eller jobben når scrolling og “snapping” uansett skjer på første impuls.

– Ingenting endrer seg, om ingenting endrer seg

For mange har konsentrasjonsevnen blitt et større problem. Når alt i oppmerksomhetsøkonomien er så utspekulert, kan det være enkelt å peke fingeren mot “Big Tech”, men hva kan vi gjøre med det selv?

I boka Digital Minimalism av Cal Newport brukes myten om David og Goliath for å illustrere et poeng om dagens oppmerksomhetsøkonomi, men selv om det kan være vanskelig å bryte sine gamle mønstre, er det likevel mulig å fatte noen tiltak.

Å gå “cold turkey” fra sosiale medier eller gjennomføre en midlertidig "digital detox", er løsninger som sjelden fungerer i lengden. Det samme gjelder bruk av ren viljestyrke, som er en svært knapp ressurs.

Newport sammenlikner telefonen med en “Trojansk Hest”, et tilsynelatende harmløst verktøy som bidrar til å endre adferden vår. Det beste er naturligvis å ikke slippe hesten inn. Å ikke ha telefonen konstant innen rekkevidde gir derfor god avkastning. Er du virkelig hardcore kan du kjøpe en boks med en lås og timer, men dette må du gjøre på egen risiko.

Målet er heller ikke å bli noen teknofob. Det finnes mange nyttige digitale løsninger hvor litt oppmerksomhetssvikt er verdt fordelene. Likevel er intensjonell bruk ideelt. Ikke alle feeds er like viktige, og det er mulig å blokkere avgrunner som “Reels” og “Snap Stories”. Her går man ikke glipp av mye, og kan fortsette å bruke appenes kjernefunksjoner som før. 

Å omfavne kjedsomhet er en tapt kunst. Besteforeldre er notorisk glade i å hevde at “det er sunt å kjede seg", noe en trassig syvåring ville sagt seg svært uenig i. Når man blir litt eldre derimot, begynner man faktisk å se sannheten i dette. Likevel har billig stimuli blitt en reflekshandling ved kjedsomhet eller ubehag.

For flere av oss har det blitt til muskelminne. For å ikke ty til minste motstands vei må vanemønsteret brytes, og et steg er å ønske kjedsomheten velkommen med åpne armer.

Ingenting endrer seg, om ingenting endrer seg. Jeg opplever at flere ønsker å bryte ut av den evige “dopamin-loopen”, men det viser seg å ikke være så lett. Utviklingen er fortsatt bekymringsfull, og det tar en dyr toll. Vårt digitale samfunn har kommet for å bli, men flere kan vise litt mer omhug når det gjelder sine digitale vaner.