Tidligere i karrieren min jobbet jeg i et stort konsulentselskap. Jeg trivdes godt. Jeg hadde flinke kollegaer, fine sosiale aktiviteter og spennende prosjekter.
Men likevel satt jeg med et sterkt ønske om at andre skulle se hvor bra det faktisk var.
Jeg vet det kanskje høres rart ut – og det føles fortsatt litt flaut å innrømme – men jeg hadde faktisk lyst til at andre utviklere, folk i bransjen og gamle studievenner skulle se på arbeidsplassen min og tenke:
«Oi, det der virker som en skikkelig bra plass å jobbe.»
Det handlet ikke om å skryte. Det handlet om en slags indre stolthet – og et ønske om at omverdenen skulle se det jeg så fra innsiden.
Men det var ikke så lett å få til:
Mange ting var låst. Selv det å bidra med noe så enkelt som innhold eller forbedringer til nettsiden, ble styrt fra et hovedkontor i et annet land. Jeg satt med ideer og energi, men ingen reell mulighet til å gjøre noe med det.
Den følelsen – av å være stolt over det du er en del av, men samtidig ikke kunne vise det frem – den sitter fortsatt igjen hos meg. Jeg tror det var første gang jeg virkelig kjente på hvor viktig det er å få påvirke arbeidsplassen sin, også utover det tekniske.
Å få bidra med mer enn bare kode
Mange utviklere jeg har møtt, både i og utenfor tidligere jobber, har en sterk drivkraft i seg – ikke bare for å skrive god kode, men for å gjøre hele arbeidsplassen bedre.
Det kan være å foreslå hvordan selskapet fremstår utad, å bidra i rekruttering, være med på faglige initiativer, eller bare sørge for at Slack-kanalene ikke tørker helt inn.
Men i mange selskaper får man ikke den muligheten. Det er lagt lokk på. Alt er allerede satt.
Det finnes "de som bestemmer", og resten får gjøre jobben sin.
Det gjør noe med eierskapet. Og det gjør noe med stoltheten.
«Det er som å være med i et band med dritbra låter, men ingen får høre dem.»
Hvorfor det ytre uttrykket faktisk betyr noe
Jeg vet at noen mener det er overfladisk å bry seg om hvordan en arbeidsplass ser ut fra utsiden.
Men for meg har det aldri handlet om image. Det har handlet om identitet – og om at det som er bra på innsiden, faktisk burde få skinne på utsiden også.
Når du jobber et sted hvor du kjenner at verdiene, folka og det faglige nivået er skikkelig bra – da føles det nesten frustrerende om det ikke kommer tydelig frem.
Det er som å være med i et band med dritbra låter, men ingen får høre dem.
Eks-konsulent: «Jeg er så lei dette råtne spillet»
En liten gnist kan starte mye
Noe jeg har lært de siste årene, er at én person kan utgjøre mer enn man tror.
Mange initiativer jeg har sett lykkes – små og store – startet med én som tok tak. Ikke nødvendigvis en leder, men noen som sa: "Skal vi prøve dette?"
Jeg har selv vært en sånn person noen ganger. Andre ganger har jeg fått lov til å følge etter. Det å være i et miljø hvor slike initiativer både er velkomne og får fotfeste, gjør noe med både arbeidsmiljøet og følelsen av eierskap.
Og det gir meg fortsatt en god følelse når jeg kan si: "Dette er noe jeg har vært med på å forme." Ikke nødvendigvis fordi det er stort, men fordi det er ekte.
Hvis du kjenner deg igjen – hvis du har tenkt at du gjerne skulle fått bidra litt mer på tvers, eller vist frem det som faktisk er bra med stedet du jobber – da er det kanskje verdt å stille spørsmålet:
Hva kunne du gjort for å starte det, selv? Og hva hadde du trengt av rom og tillit for å gjøre det?
