Systemutviklere er fantastiske. Vi har en utrolig hverdag, der de fleste av oss syntes koding er så fascinerende at vi gjerne gjør jobben på fritiden.
Mange av oss bruker lang tid på å sette opp arbeidsområder, forskjellige applikasjoner som kan hjelpe, batch scripts, utvidelser til applikasjonene våre, filtrering av epost, mappehierarki og optimalisering av prosessrutiner. Til og med prosjektspesifikke teknologier tilbyr mangfoldige måter å tilpasse arbeidsflyten vår på.
Alt i alt resulterer dette i et hav av preferanser. Hver utvikler, med hver sin metode for å få dagen til å fly forbi i effektivitet mens de arbeider på prosjektet sitt.
«Mange sitter samlet på samme kontor, klare til å dele kunnskap, tips og triks.»
Det er helt fantastisk hvordan vi alle lærer så mye forskjellig. Og hvordan vi alle ER så forskjellige! Det å være utvikler er vakkert. Kna og kna på problemer, for så å få et lite rush av suksess, bare for å hive seg over neste problem.
Alle kan lære noe nytt på kort tid. Alle lærer noe nytt, ofte. Og mange sitter samlet på samme kontor, klare til å dele kunnskap, tips og triks. Det er nesten som en “gotta catch em all” opplevelse, der du aldri kommer i mål.
Jeg heter Jørgen Lybeck Hansen og har vært en utvikler i 3 år og 2 måneder. Profesjonelt altså. Jeg liker å skrive teknologiartikler om React og AWS, men i dag ønsker jeg å prøve noe nytt.
Å være en utvikler
Du sitter på skolebenken og glaner langsomt på skjermen. Så løfter du blikket, og ser rundt deg. Alle andre i klassen er fiksert mot sin skjerm. Du kikker tilbake på skjermen. Syntax error. Java oppgaven du har fått tildelt vil ikke spille ball. En hånd rekker i været. Han der borte er ferdig, hvordan klarte han det så raskt? Så skyter et par hender til i været. Nå sitter det en gjeng som er ferdig, og du er fortsatt like langt. Hva gjør du? Dette kommer du aldri til å lære.
Sondre (20) ble utvikler helt uten utdanning
Du er ny utvikler i et selskap. Rett fra skolebenken, og nå sitter du i et stort selskap alle vennene dine har hørt om. Du ser du ved siden av deg mot senioren sin skjerm. Ting flyr unna, og du ser verktøy du aldri har hørt om. Etter hvert manner du deg opp til å spørre hva den svarte boksen var for noe. “ConEmu? Stilig.” Du har nå ditt første program som gjør at terminalen ser meget sexy ut.
Månedene går og du begynner å bli komfortabel i prosjektets kode. Litt etter litt får du flere tips av senioren. Du blir bedre på å søke opp verktøy selv, og en kveld får du dilla på å laste ned VS Code Extensions. Du gleder deg til å komme på jobb dagen derpå for å se hvor mye raskere du arbeider! … Og det funker. Du føler deg mye mer avslappet med de nye fargene i VS Code, og den nye snarveien for å teste kode i åpne filer var det som manglet for å gidde å skrive flere tester. Alle vinduene dine har dark mode.
«Du føler at du har lært så mye, men fortsatt er det så mye å lære! Skal det ta en ende?»
Og nå, etter 4 år som utvikler. Du har kodet og kodet, hver dag. Du føler at du har lært så mye, men fortsatt er det så mye å lære! Skal det ta en ende? Du håper ikke det, for hva skal du da lære? Du setter deg tanker om teknologier du skal lære til det nye året. Og når året er omme, så har du kanskje lært noe av det du planla. Kanskje har du lært noe annet og. Du har i alle fall lært masse nytt! Og menneskene du møtte i år var fine de og. Noen var irriterende. Men de hadde noen gode poenger de og.
Du ser tilbake et par år og tenker at du var en ung og dum utvikler. Så begynner du å tenke “Har jeg egentlig blitt så mye bedre? Jeg har sitte fast på dette problemet i mange timer. Og jeg googler enda de tingene jeg googlet på skolen…” Imposter-syndromet legger seg labert over deg.
Du tar deg en pause fra hobbyprosjekter, og gjør andre ting. Du leser ikke like mange artikler, og ser ikke like mange videoer. Du tester ikke ut like mye nytt. Du er også litt sjalu på hun i teamet som har lært utrolig mye kult i det siste. På LinkedIn står det at hun kan maskinlæring. Det kan ikke du. Det burde du lære deg.
Marius lager selvspillende AI-bot 🤖
En dag sitter du på kontoret og stirrer på noe kode. Der er løsningen! Selvfølgelig, alt funker nå. Du løfter kaffekoppen din og tar en sipp. Den er forferdelig som alltid, men du har evig av den. Kullsyrevannet er også en utømmelig ressurs. Og gud så mye kult du har på pulten din. En Star Wars figur, og en søt gummiand som alle på kontoret fikk av prosjektleder. Det er stas. Du ser over pulten og tenker “Shit, denne pulten reflekterer hvem jeg er!”.
Noen år senere sitter du på kontoret. Du har kjent på mange seiere over koden. Du har kjent på noen nederlag og, men de fleste endte i seiere til slutt. Dopaminet har hatt sine berg-og-dal-bane turer. Men du er stort sett stødig på deg selv, og at du leverer rask, dokumentert og testet kode. Du lover ikke for mye på fort kort tid lenger. Du har mange interessante innvendinger til prosjektet. Og du blir respektert.
Du får ansvar for en nyutdannet kollega. Hun imponerer deg. Hun har enda ikke vært i arbeidslivet. Hun har en mastergrad fra NTNU. Det hadde du og. Hun kan kjempe mye! Ting du ikke har fått tid til å se på enda. Hun spør om den svarte applikasjonen på skjermen. “ConEmu”. Kult! Nå har hun endret hvordan terminalen ser ut.
«Du forstår ikke alle de nye rammeverkene som blir brukt, men du forstår hva de er til.»
Du smiler. 20 år har du jobbet som utvikler. Du er sjef over andre utviklere. Du får kode også, det er det beste med jobben. Du blir spurt når noen har et problem, og som oftest har du et svar, eller i alle fall en hypotese. Du forstår ikke alle de nye rammeverkene som blir brukt, men du forstår hva de er til. Hvordan de er satt opp.
Slutt
Dette var en hyllest til utviklere.
Vi lever et ambivalent liv med opp- og nedturer. Det er også mange faser vi går gjennom, stunder der vi er usikre, og stunder der alt bare flyter.
Det er i stundene vi blir usikre på oss selv som utviklere at vi må være bedre til å spørre om hjelp. De fleste av oss skjønner ikke alltid alt, og da er det enkelt å tenke at andre er flinkere. Istedenfor tror jeg det er viktig å legge utvikler-egoet vårt bort, og slå sammen hoder mye mer enn vi gjør.
To hoder tenker bedre enn ett, og tre utviklerhoder, én designer, én prosjektleder og én kaffemaskin tenker best! Husk at teamet er der for deg!
- Ikke sitt alene i en sprint og programmer. Det går som regel galt
Tobias Moe Thorstensen har en bønn til Norges konsulenter: Prat med kundene, kontinuerlig!