Disclaimer: Jeg jobber for Sopra Steria, et stort IT-selskap som leverer til det offentlige, inkludert helsesektoren og som er en potensiell leverandør til initiativene diskutert i artikkelen. Jeg deltar på diskusjoner intern hos oss om helsesektoren, men til daglig jobber jeg med programmering innen en helt annen sektor.
Debatten raser rundt Akson. Direktoratet for e-Helse foreslår at opptil 291 kommuner går sammen om en investering som vil medføre kostnader på 22 mrd (og besparelser anslått til 25 mrd) over det neste tiåret. Kritikere raser mot usmidige tanker. Oslo kommune vil gå sin egen vei. Jeg har selv overrasket mange ved å være uenig med mange av kritikerne.
NAV åpner en av Norges eldste kodebaser
Spørsmålet Akson forsøker å besvare er: Kan kommunene får bedre IT-systemer for primærhelsesektoren med mindre investering ved å anskaffe en felles plattform og felles systemer?
Jeg synes dette er et godt spørsmål. I utgangspunktet er det sannsynliggjort i forprosjektet til Akson at det er for mye variasjon, for lite samhandling, for lite fornying og for gamle systemer i kommunene for sykehjem, legevakt og helsestasjon. Fastlegene er i stor grad fornøyd med sine systemer, men Akson kan tenke seg å tilby et alternativ for disse også.
Jeg vil gå gjennom hvorfor jeg er forsiktig positiv til tanken rundt Akson, hvorfor jeg er uenig med mange av kritikerne og hvordan Oslo kommune klarte å unngå Aksons begrensende rammebetingelser.
22 milliarder
Hvis man skal kritisere Akson, må man først forstå hva Akson Journal søker å oppnå. Prosjektet dreier seg om å anskaffe den samme plattformen for primærhelsetjenestene for opptil 291 kommuner. Det er oppdraget. Verken mer eller mindre.
Jeg synes det er rimelig at kritikken tar utgangspunkt i oppdraget og de premissene det setter. Man kan være uenig i oppdraget, men da er det ikke Direktoratet for e-Helse, men regjeringen som er riktig adressat.
Dersom jeg satt i direktoratet for e-Helse og skulle prøve å få til at opptil 291 av kommunene inngå et speiselag så er jeg ikke sikker på om jeg kunne kommet opp med noe bedre enn Akson. Vi har og vi ønsker sterkt lokalt selvstyre i Norge, så direktoratet har ikke mandat til å anskaffe et system og pålegge kommunene å bruke dette. Det eneste de kan gjøre er å vise en vei som kommunene kan følge.
«Hvis man skal kritisere Akson, må man først forstå hva Akson Journal søker å oppnå.»
Dette er rammene: Hundrevis av heterogene kommuner, utdaterte og heterogene systemer som utfører en rekke oppgaver og begrenset sentral makt. Hva kan man gjøre innenfor disse rammene om man ønsker å gå sammen om én plattform?
Det første som er nødvendig er at det må eksistere en måte å koordinere behovene til kommunene. Akson foreslår dette som et aksjeselskap som eies av kommunene. Det høres rimelig ut.
Det andre som er nødvendig er at kommuner må forplikte seg til å være med før man kan starte opp. Da må disse kommunene vite sånn cirka hva de forplikter seg til. De må vite at etter en omlegging så er de på et bedre sted. De må vite at systemene de trodde de kunne avvikle faktisk erstattes.
Dette har resultert i en behovsbeskrivelse for Akson på 299 sider (bilag G1) som beskriver et dusin overordnede prosesser i stor grad av detalj og 76 sider med samfunnsøkonomisk analyse. Dette er tung lesning.
Er Akson smidig?
Om kommunene skal investere sammen må størrelsen av investeringen være kjent. Men gjennomføringen av investeringen kan forsøkes på mange måter.
Man kan forsøke å finne et eller flere (mega)system som løser problemet (hyllevare), man kan sette ut hele utviklingen på ett fossefallsaktig anbud (fossefall), man kan dele opp i et begrenset sett med anskaffelser og legge opp til smidig-ish delleveranser underveis (delleveranser) eller man kan opprette og bemanne en utviklingsorganisasjon som utvikler, kjøper inn og tilpasser komponenter (in-house).
Organisering av utviklere: - Har sansen for Programmer Anarchy!
Akson beskriver tanker rundt anskaffelsen i vedlegg E - kontraktsstrategi. En ting er veldig klart i dette vedlegget: Dette er ikke klargjort ennå.
Det er ikke klart fordi kommunene, ikke direktoratet skal ha styringa. Så beslutningen kan ikke tas før Akson AS finnes. Men noen ting er klart: Man ser ikke for seg et fossefallsløp eller in-house utvikling. Gjennomføringsstrategien i Sentralt styringsdokument fra forprosjektet anbefaler en stegvis innføring både per tjenesteområde, funksjonalitet og geografisk.
Det er naturligvis en lang avstand fra et begrenset sett med innføringssteg til moderne kontinuerlige leveranser. Samtidig tolker jeg ikke Akson dithen at man utelukker kontinuerlige leveranser. Men styringsdokumentet ønsker både å holde mulighetene åpne for forskjellige type leverandører og å overlate beslutninger til Akson AS. Derfor har man verken utelukket eller krevd kontinuerlige leveranser.
Kritikk som bommer
Akson har fått kritikk fra mange hold, både berettiget og uberettiget.
Et typisk eksempel på kritikk som bommer er en artikkel i Aftenposten med overskriften: "Staten vil bruke 11 milliarder kroner på et nytt journalsystem. Et av Europas fattigste land fikk det til for en nitusendel." Artikkelen har ført til mye debatt i sosiale medier.
Problemet med artikkelen og debatten rundt er at dette åpenbart ikke det samme man får og det er neppe den samme prisen som angis.
Artikkelen åpner med "I Nord-Makedonia rullet myndighetene ut et nasjonalt system for 1,2 millioner kroner." Alle som har jobbet med programvare vet at det man får for 1,2 millioner kroner ikke er så mye, selv i lavkostland og med dugnadsånd. Man kan få til spennende ting, men programvare som skal inngå i det daglig arbeidet til 125.000 helsearbeidere, nei, det får man faktisk ikke. It doesn't pass the sniff test.
«Mange har tatt artikkelen som et bevis på teite norske bestillere og dårlige leverandører uten evne til å tenke utenfor boksen.»
Lengre nede i artikkelen kommer det fram at det er noe som ikke stemmer her: "Mener Norge kunne fått samme løsning for 167 millioner kroner" (altså plutselig 100x så mye). Men selv det er visst feil. "I tillegg kommer 144 millioner kroner i året for lisens- og driftskostnader".
Mange har tatt artikkelen som et bevis på teite norske bestillere og dårlige leverandører uten evne til å tenke utenfor boksen. Dette har vært et gjennomgående tema i mye av kritikken mot Akson.
Men holder det vann?
Det første som er viktig å merke seg er at når man opererer med 11,2 milliarder for Akson, så er ikke dette en pengesekk som skal betales til en leverandør. Det er ikke en gang en pris. Det er en beregning av "dersom dette koster like mye som sammenlignbare satsninger før, hva vil det ha kostet oss etter 10 år". Dette inkluderer både penger betalt til leverandør, men også drift og lisenser, kundens prosjektstyring, samarbeidet som skal få 291 kommuner til å bli enige og mange flere kostnader. Det er ikke en låneramme for å kjøpe et prosjekt, det er et beslutningsunderlag for å forstå investeringen.
Om vi da sammenligner med løsningen i Nord-Makedonia, så blir ikke 1,2 millioner riktig beløp. Ikke 167 millioner heller. 167 millioner + 144 millioner x 10 år er et beløp som betyr noe som ligner. Altså cirka 1,6 MILLIARDER. Men vi vet ikke om dette systemet dekker de samme behovene og selv dersom det gjør det så inkluderer denne prisen ikke "kundesiden" og koordineringskostnadene i prosjektet.
Om Pinga-konseptet i Nord-Makedonia (og Serbia) er sammenlignbar med Akson i hva det gjør, så er jeg også sikker på at leverandøren vil være veldig velkommen til Akson-bordet.
En bedre vei?
Dersom man skal gå den veien Direktoratet for e-Helse må gå så er det nødvendig å skape en organisasjon som eies av kommunene. Med denne ferske organisasjonen er det nok tvilsomt om man kunne kjøre prosjektet for egen maskin, så beslutningen om omfattende anskaffelser av en ny plattform og/eller utvikling er nesten uunngåelig. I tillegg er det politisk uønsket at det offentlig selv utfører jobben.
Kritikken om at dette kunne kostet mye mindre fordi noen andre har gjort noe annet et annet sted som kostet mye mindre er ikke spesielt god.
Slik koda NAV ny dagpenge-løsning på tre dager
Risikoen ligger i en erkjennelse fra 70-tallet fra boka Systemantics: "A complex system that works is invariably found to have evolved from a simple system that worked. A complex system designed from scratch never works and cannot be patched up to make it work. You have to start over with a working simple system." (John Gall)
Men det kunne vært gjort annerledes: Om noen med penger og ambisjoner ville gått foran og brøytet vei for en konkret leveranse som oppfylte et begrenset behov for en begrenset kunde (kommune eller kommuner) og som kunne være frøet til noe større som flere kunne være med på, da hadde vi hatt noe, da!
Tenk om dette hadde vært knyttet opp mot en meningsfull tidsfrist slik at man hadde en målestokk å forholde seg til?
Det er her utspillet fra Robert Steen, helsebyråden i Oslo kommune er veldig spennende. I 2023 skal storbylegevakten på Aker åpne. Denne vil trenge nye systemer. Men etter planen til Akson, så har man så vidt undertegnet kontrakt med en leverandør i 2023 - dersom ingenting forsinkes.
Slik jeg tolker Oslo kommune så vil man bygge en helseløsning for kommunen kontinuerlig i årene framover. Denne vil leveres fortløpende fra nå snarlig og i overskuelig fremtid. Og storbylegevakten er en god rettesnor for hvor man ønsker å være i 2023.
"Oslo-journalen" vs Akson-journal?
Jeg er lei av debatten om at det offentlige ikke klarer å kjøpe inn og det vi gjør i norden er så sidrompa sammenlignet med Estland eller Nord-Makedonia. Om ambisjonen er å lage noe som skal påvirke hverdagen til over 100,000 helsearbeidere i hundrevis av kommuner så er ikke det gjort med et trylleslag, men med mye hardt arbeid. I Sopra Steria sitt innlegg på EHiN beskriver jeg og mine kollegaer hvordan dette arbeidet kan foregå.
«Jeg er lei av debatten om at det offentlige ikke klarer å kjøpe inn og det vi gjør i norden er så sidrompa sammenlignet med Estland eller Nord-Makedonia.»
"Oslojournalen" avviker fra Akson på noen vesentlige punkter: For det første forsøker den ikke å skape konsensus mellom kommunene om hva som skal leveres. Det som skal leveres er det som er Oslo sine behov, selv om signalene fra Oslo kommune er at de ønsker at utviklingen skal være åpen og transparent og kanskje andre kommuner vil gå inn i samarbeidet organisk.
Den andre store forskjellen har Robert Steen vært ærlig at har et politisk element: Oslo kommune skal ta ansvar for å selv tilpasse og bygge programvaren de trenger. Akson legger opp til at det offentlige skal kun være kunde og det private skal stå for all utviklingen. Dette er grunnleggende sett et politisk spørsmål.
Den spennende debatten omhandler to spørsmål som i bunn og grunn er politiske: Skal mange kommuner gå sammen i et spleiselag eller skal de store ordne det de trenger og så kan de små være med hvis det passer? Skal det offentlige drive med produktutvikling eller skal man kun kjøpe produkter utviklet av det private næringslivet?
Om vi sitter med en god plattform for primærhelsetjenesten om 10 år så er det ikke fordi vi fant en billig løsning som tryllet problemene bort. Det er fordi kommunene har investert mye penger i å skape noe bedre. Og jeg tror at om det skal lykkes så må man kunne starte med et lite system som gradvis vokser større. Å få det til i Akson er mulig, men man starter i motbakke. Å få det til med Oslojournalen er mulig, men man starter alene.
Smittestopp-kritiker:
- Versjon 2 blir trygg å bruke
Med fokus på åpenhet og personvern har Johannes Brodwall i fagrådet til FHI endelig fått troa på en sikker Smittestopp-app.