Nylig tok horder av sinte utviklere til Twitter for å ytre sin mening om innlegget kode24 trykket fra psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren.
Det skjønner jeg godt. For bildet han tegner av utviklingsbransjen føles nær sagt ugjenkjennelig i 2021.
Men jeg skjønner hvor Lindgren kommer fra. Tanken om at utvikling kun handler om å lage en ting, og at den som behersker det best skal gis all makt, var gjengs før i tida.
Jeg jobba i den bransjen, og det var søren ikke særlig hyggelig.
Psykolog mener biologi gjør at "jenter liker design, gutter programmering"
Kald bransje
Den verden jeg tredde inn i da jeg startet i utviklerbransjen i 2008, var helt annerledes enn bransjen i dag.
Det var science fiction- og fantasy-bøker strødd utover. Det hang grove vitser og smårasistiske memer på veggene. Team-navnene hadde fjollete pek til populærkultur og internett-vitser. Det var guttastemning så langt øyet kunne se. De fleste utviklerne var selvutdannet, og hadde jobbet seg oppover. På veien skapte de alle reglene.
Og det var hissige hierarkier. Du kunne fort oppleve at det var sjefsutvikler-gatekeepere som fulgte med på koden du sendte inn med argusøyne, og shamet deg offentlig når du gjorde noe dumt. Nåde deg om du rotet til en commit-beskjed, eller lage et ekstra unødvendig mellomrom i en fil.
- Vi har en ukultur i bransjen
Ingen tok seg bryet med å forklare hvordan noe hang sammen. Det var ingen onboarding. Det måtte du finne ut av sjælv.
Og nåde deg om du ikke elsket utvikling over alt, og brukte hele fritiden på å undersøke de nyeste rammeverkene. Du var verdiløs om du ikke kunne bable uhemmet om forskjellen på MongoDB og CouchDB på neste avdelingsmøte, og krangle høylytt med dem som var uenig.
Det var et hardt og ganske kaldt arbeidsmiljø, med skarpe kanter, preget av menn som hadde svaret på alt. Som i tillegg likte å jobbe hardt, helt til klokka ringte for fredagspilsen. Som alle måtte være med på. Ellers var du pyse.
«Jeg opplevde flere ganger at kvinnelige kollegaer gråt på jobb, fordi miljøet var så hardt.»
"Du kan ta jente-oppgavene"
Gutta skulle ha de "vanskelige" oppgavene på sprint-planning. Oppgavene hvor man måtte tenke masse, og være litt cowboy for å løse dem. Og gjerne kaste bort hele sprinten på en meningsløs test av et nytt rammeverk som ingen ville at vi skulle bruke i utgangspunktet.
Den eneste jenta på teamet fikk nøye seg med de "enkle" oppgavene, som å jobbe med tilgjengelighet. Eller holde orden i Jira. Eller skrive dokumentasjon. Eller fikse bugs.
Gjerne etterfulgt av en eller annen nedrig kommentar fra alfa-mannen på teamet. Alle skjønte hva som foregikk, ingen sa noe.
- Har vært litt lei av å være den eneste jenta på teamet
Selv jeg, som var den mest juniorete av juniorene på teamet, fikk andre oppgaver. For jeg skulle være en av gutta. Og jeg sa ikke noe, for jeg turte ikke å skille meg ut.
Det skjems jeg over.
Jeg opplevde flere ganger at kvinnelige kollegaer gråt på jobb, fordi miljøet var så hardt. Og beskjedene når du gjorde noe galt føltes tunge. Flere av gutta hadde nok grått de og, hvis de hadde turt.
Istedenfor utvikla de fleste, kvinnene inkludert, hard hud.
Et annet perspektiv på utvikler-rollen
I mine øyne er det dette tanke-landskapet Lindgren tar utgangspunkt i.
Hvor alt handler om stjerneutvikler-savanten som det skal danses gudedans for, slik at han på magisk vis skal bygge den neste store pengekua. Og som skal få all dårlig oppførsel unnskyldt med at vedkommende er viktigere enn alt annet for firmaet. Og det er ikke så rart, fordi det var ganske vanlig i bransjen i mange mange år.
- Det var ikke i forrige uke at jeg knakk produksjon. Det bare føles sånn
Hvis det er premisset for hvordan utviklingsbransjen fungerer, forstår jeg hvorfor Lindgren tenker at biologi-forskning kan fungere som en slags advarsel til bransjen om å ønske seg flere kvinner.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kvinner ikke vil være en del av det. Ikke menn, heller. Heldigvis er ikke utvikling - for det meste - sånn i 2021.
I dag er vi flinkere til å verdsette formidlere, folk som forstår seg på mennesker, og vil bygge systemer for å hjelpe. Folk som klarer å planlegge, og som kan ta rasjonelle avgjørelser for hva teamet skal drive med sammen. Og selvsagt folk som kan skrive god kode. Forskjellen er kanskje at vi verdsetter kombinasjon av alle disse mer enn før.
Riktig å trykke, selv om det sårer
Når det er sagt: Vi kan ikke være så naive at vi tror fortidens holdninger ikke lever videre i dag. De finnes i bransjen fortsatt. Blant utviklere, ledere, annonsører og folk utenfor bransjen. Og mange gamle og nye "stjerneutviklere" jobber i bransjen fortsatt.
Samme hvor mye konsulentbransjen prøver å late som alt er rosenrødt, tror jeg mange fortsatt opplever mye dritt.
- Da jeg studerte i Albania var vi 70 prosent jenter i klassen
Annonseavdelingen hos Aller spør oss forøvrig fortsatt hvorfor vi ikke har banner-annonser for potetgull og cola. Det er jo "målgruppen", tross alt.
Jeg har full forståelse for at mange opplever uttalelsene til Lindgren som vonde. Jeg har full forståelse for at folk blir fly forbanna av dem. Men vi kan ikke bare late som de ikke finnes. Og vi må la dem komme frem, slik at motargumentene kan komme frem også. Ikke bare kreve at alt skal fjernes.
Jeg tror altså Lindgren bommer. Men jeg synes det var riktig av kode24 å trykke innlegget.